Ukrainas litteratur

Den eldste litteraturen, fra 900- til 1200-tallet, er i det vesentlige skrevet på kirkeslavisk. Kiev var kultursentrum. I perioden 1380–1680 var Ukraina under polsk-litauisk herredømme, og ukrainsk fikk få muligheter til å utvikle seg som et eget litteraturspråk. Østslavisk (rutensk) var administrasjonsspråk i Det litauiske storfyrstedømme, inntil polsk ble dominerende etter den polsk-litauiske realunionen i 1569. Mønstrene for versemål og litterære sjangere var de klassisk-latinske. I denne tiden ble det imidlertid utviklet en meget rik folkediktning av stor skjønnhet, særlig folkeviser med de episke dumy som besynger kosakkenes seirer over undertrykkerne.

På 1500-tallet ga konfesjonelle stridigheter opphav til en omfangsrik polemisk litteratur, og fra Zographou-klosteret på Athos bekjempet munken Ivan Vysjenskyj (død ca. 1625) den påtvungne unionen (1596) mellom den ortodokse og den katolske kirken med stor retorisk og satirisk kraft. Han kjempet imidlertid forgjeves. I polemikken med den jesuittiske skolebarokken utviklet ukrainske geistlige en hjemlig variant av motstandernes polsk-latinske retorikk som manifesterte seg så vel i lærebøker (for eksempel Ioanykij Galjatovskyjs avsnitt om å skrive prekener i boken Nøkkelen til erkjennelse fra 1659, eller Meletij Smotrytskyjs berømte slaviske grammatikk fra 1619) som i kunstferdige prekensamlinger og i en versdiktning etter polske forbilder. I andre halvdel av 1600-tallet, da store deler av Ukraina var blitt innlemmet i det russiske imperium, ble denne litteraturen transponert til Moskva, hvor kulturlivet i lang tid ble dominert av ukrainske og belarusiske lærde og geistlige og deres barokke ordkunst.

Først mot slutten av 1700-tallet begynte en ukrainsk litteratur på folkemålet å vokse frem. Langt i denne retningen gikk dikteren og filosofen Hryhorij Skovoroda (1722–1794). Til full bruk kom ukrainsk språk hos Ivan Kotljarevskyj i hans travesti av Vergils Aeneiden og hos Hryhorij Kvitka-Osnovjanenko i hans «lillerussiske» fortellinger. Deres skuespill hadde stor betydning for utviklingen av ukrainsk dramatikk.

Romantikken ble innledet med utgivelsen av en rekke samlinger ukrainske folkeviser og etnografisk materiale fra 1820-årene og fremover. Flere diktere skrev patriotiske dikt og historiske ballader i folkevisestil, blant andre Markian Sjasjkevytsj (1811–1843), Ambrosij Metlinskyj (1814–1870) og historikeren Mykola Kostomarov (1817–1885). Den betydeligste av alle ukrainske diktere er nasjonalskalden Taras Sjevtsjenko, som i poesi og prosa lidenskapelig arbeidet for sitt folks politiske og kulturelle frigjøring og angrep nasjonal og sosial undertrykkelse. Men den russiske liberale litteraturkritikken, med Belinskij i spissen, så med uvilje på denne virksomheten, og mente ukrainske forfattere skulle skrive på russisk. På offisielt russisk hold avviste man konsekvent eksistensen av et eget ukrainsk språk gjennom hele 1800-tallet.

I 1850- og 1860-årene gjorde realismen seg mer og mer gjeldende, med Marko Vovtsjoks (pseudonym for Marija Vilinska, 1833–1907) sosiale folkelivsskildringer som en videreføring av Sjevtsjenkos verk. Etter oppstanden i Polen i 1863 begynte en sterk russifiseringspolitikk og en enda sterkere undertrykkelse av ukrainsk språk og kultur. I 1876 forbød tsar Aleksander 2 all utgivelse av skrifter på ukrainsk og alt folkloristisk materiale.

Frem til første verdenskrig ble Lemberg (nåværende Lviv) i Galicja (som da tilhørte Østerrike-Ungarn) sentrum for ukrainsk språk og kultur. Her virket Ivan Franko, som ved sine realistiske romaner og fortellinger og sin nasjonalt og sosialt betonte poesi er den betydeligste ukrainske dikter etter Sjevtsjenko. Andre realistiske prosaister var Ivan Levytskyj (1838–1918), Panas Myrnyj (1849–1921) og Borys Hrintsjenko (1863–1910). Det ukrainske drama med sosiale og folkelige emner ble utviklet av Marko Kropyvnytskyj (1840–1910) og Ivan Tobilevytsj (1845–1907). Stor betydning for utviklingen av ukrainsk litteratur i andre halvdel av 1800-tallet hadde fremveksten av litteraturkritikken og den sosiale og politiske skribentvirksomheten, med navn som Mykhajlo Drahomanov (1841–1895) og Pantelejmon Kulisj.

Nye litterære ideer og mildningen av sensuren etter revolusjonen 1905–1906 virket stimulerende også i ukrainsk diktning. Landsbylivet og de intellektuelles stilling var fortsatt hovedtemaene, men ble behandlet i mer modernistisk form og med større vekt på det psykologiske aspektet. De betydeligste navn i denne tiden er novellisten og romanforfatteren Mykhajlo Kotsiubynskyj og dramatikeren Lesia Ukrainka. Også prosaistene Vasyl Stefanyk (1877–1936) og Olha Kobyljanska (1863–1962) må nevnes. Modernistiske lyrikere var blant andre Mykola Voronyj (1871–1942), Oleksandr Oles (1878–1944) og Bohdan Lepkyj (1872–1941).

Etter den russiske revolusjon, borgerkrig og en kort uavhengighetsperiode hadde litteraturen en rik blomstring i 1920-årene, da retninger som allerede hadde gjort seg gjeldende før 1917 kom til full utfoldelse: symbolisme, futurisme, neoklassisisme og så videre. Bondediktere og proletardiktere organiserte seg i grupper som Plogen, Hart og VAPLITE (Fritt akademi for proletarlitteratur).

Fra 1923 til 1991 var Ukraina innlemmet i Sovjetunionen. Sovjetiske myndigheter satte snart i gang en voldsom kampanje mot tendenser i de forskjellige grupperinger til å hevde den relative kulturelle og politiske frihet som var garantert Ukraina i 1919. Etter sentralkomiteens dekret av 1932, «Om omleggingen av litteratur- og kunstorganisasjonene», fulgte brutale utrenskninger av kulturelle organisasjoner. Flere hundre ukrainske forfattere ble henrettet eller omkom i konsentrasjonsleirer. Samtidig pågikk en ensretting av litteraturen gjennom kravet om å skrive innenfor rammen av den sosialistiske realismen. Ofre for den store terroren var blant andre den kommunistiske dramatikeren Ivan Mykytenko (1897–1937), prosaistene Hryhorij Kosynka (1899–1934) og Valerjan Pidmohylnyj (1901–1937) og lyrikeren Mykhajlo Semenko (1892–1937). To meget betydelige lyrikere fra 1920-årene, Pavlo Tytsjyna og Maksym Rylskyj, tilpasset seg partiets krav og ble høyt verdsatt av den offisielle kritikken. Populær var også den produktive lyrikeren Volodymyr Sosiura (1898–1965).

Emnene for 1920- og 1930-årenes prosa og dramatikk var borger- og intervensjonskrig, industrireisingen og kollektiviseringen av landbruket. Til de beste forfatterne hører prosaistene Petro Pantsj (1891–1978), Andrij Holovko (1897–1972), Jurij Smolytsj (1900–1976), Jurij Janovskyj (1902–1954) og Petro Kosljanuk (1904–1965), samt dramatikerne Ivan Kotsjerha (1881–1952) og Oleksandr Kornijtsjuk (1905–1972).

Under andre verdenskrig ble partikontrollen med litteraturen svekket, og det oppstod en rik diktning om krigen. Av selve krigsgenerasjonens forfattere kan nevnes prosaistene Mykhajlo Stelmakh (1912–1983), Oles Hontsjar (1918–1995) og Vadym Sobko (1912–1981), og lyrikerne Andrij Malysjko (1912–1970), Petro Dorosjko (1910–2001) og Platon Voronko (1913–1988).

«Tøværet» fra 1950-årene og oppgjøret med Josef Stalin på den 20. partikongressen i 1956 ga, tross senere tilstramninger, også den ukrainske litteraturen større utviklingsmuligheter som avspeiling av virkeligheten. Forfattere som ble likvidert i 1930-årene ble «rehabilitert». Den nye realismen ble blant annet representert av Hryhorij Tjutjunnyk (1920–1961), mens Jevhen Hutsalo (1937–1995) i lyrisk prosa beskriver naturen og det enkle liv. Mest påfallende er fornyelsen av lyrikken, blant annet hos Lina Kostenko (født 1930), Vasyl Stus (1938–1985), Ivan Dratsj (1936–2018) og Vitalij Korotytsj (født 1936).

Folkeavstemningen 1. desember 1991 gjorde igjen Ukraina til en fri og uavhengig stat, og det var Ukrainas løsrivelse som førte til den endelige oppløsningen av Sovjetunionen. Ukrainsk litteratur har aldri vært så profesjonell som nå, og det har aldri vært så mange kvinnelige forfattere. En av dem som nå er oversatt til en rekke språk og er blitt godt kjent i Vest-Europa, er Oksana Zabuzjko (født 1960). Andre forfattere som er oversatt og har vakt oppmerksomhet utenfor hjemlandet, er prosaforfatterne Bohdan Zholdak (1948–2018), Volodymyr Dibrova (født 1951) og Jurij Andrukhovytsj (født 1960). Etter uavhengigheten var den yngre generasjonen opptatt av å eksperimentere med stilarter, med å utvikle nye litterære former og å ta opp temaer som før var tabuisert. Et interessant trekk ved 1990-årenes litteratur er bruken av surzjyk (egentlig «mel eller brød laget av kornblanding, for eksempel hvete og rug»), det vil si en blanding av ukrainsk og russisk, hvor vokabularet vanligvis er russisk, mens formverket og uttalen er ukrainsk.

Tiden etter årtusenskiftet har vært preget av mye politisk uro i Ukraina, både oransjerevolusjonen i 2004 og den politiske krisen fra 2013, med Majdan-revolusjon i Kyiv, Russlands annektering av Krym-halvøya og krigføring i Øst-Ukraina, samt den russiske fullskala-invasjonen i Ukraina i 2022. I denne perioden har flere forfattere markert seg med litteratur som tematiserer omveltningene. De første årene var preget av poesi og spenningslitteratur basert på virkelige hendelser, men etter hvert som tiden har gått har forfattere som Serhij Zjadan (født 1974), Volodymyr Rafjejenko (født 1969) og Andrej Kurkov (født 1961) skrevet viktige romaner med utgangspunkt i krigen i Donbas.

• Ukraina
• Ukrainas historie
• Ukrainas historie etter 1991