grammatikk

Lydsystemet (fonetikk) består av et bestemt antall betydningsskillende lyder, fonemer, som et språk tar i bruk for å danne ord. Antall og type lyder som brukes, varierer fra språk til språk. Lydene i seg selv er ikke meningsbærende enheter, men alene eller i kombinasjon med andre lyder skaper de meningsbærende enheter, morfemer, som kan settes sammen til ord.

Bøynings- og orddannelsessystemet (morfologi) består av morfemer som er de minste meningsbærende enhetene i et språk. Vi skiller mellom rotmorfemer, som er morfemer som bærer mening om forhold utenfor grammatikken, og bøyning- og avledningsmorfemer, som bærer mening om grammatiske forhold.

Eksempel: Ordet hest består av et rotmorfem som peker på noe utenfor språket: et dyr med fire ben og man. Ordet hester består av det samme rotmorfemet, men også bøyningsmorfemet -er, som gir informasjon om ubestemthet og flertall. Denne informasjonen regner vi som en del av grammatikken.

Det er også morfologien som gjør at vi kan danne nye ord av allerede eksisterende ord. Et eksempel er verbet å nave, som er dannet på navnet til Arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV) ved hjelp av avledningsmorfemet -e.

Setningslære (syntaks) er et system av regler som blant annet bestemmer rekkefølgen på ord i en setning. Det er syntaksen som er ansvarlig for en særegenhet ved norsk og en del andre germanske språk, nemlig regelen om at verbet skal stå på annenplass i setningen, og som gjør setninger som I går jeg gikk til skolen, der verbet gikk står på tredjeplass etter adverbialet i går og subjektet jeg, mindre akseptable enn I går gikk jeg til skolen, der verbet står rett etter adverbialet, altså på andreplass.

Betydningslære (semantikk) er læren om betydningen eller meningen ord, fraser og setninger har i språket. For eksempel snakker vi om at ordet hest betyr «firbent husdyr med man og korte ører», mens referansen ordet har, er alle objekter det viser til i verden, altså alle firbente husdyr med man og korte ører. Vi skiller mellom ordsemantikk, frasesemantikk og setningssemantikk.

Beskrivelsen av grammatikken til et språk, som også kalles en grammatikk, kan være av to typer, deskriptiv eller normativ.

Den deskriptive grammatikken søker å beskrive språk slik språkbrukerne faktisk bruker språket. I et slikt syn finnes det ikke noe korrekt eller ukorrekt språkbruk bestemt ovenfra, men derimot vil det en morsmålstaler selv anser som grammatikalsk, være korrekt.

Den normative – regelgivende – grammatikken forteller hvordan et språk bør bli snakket, altså hvordan man skal snakke korrekt. En slik norm kan ofte være basert på en versjon av språket som ligger noe tilbake i tid, eller en versjon som snakkes et bestemt geografisk sted og tar lite hensyn til den variasjonen som naturlig finnes i språk.

Regelen om da og når kan sies å være normativ. Den deskriptive grammatikken ville beskrive store deler av dagens språkbruk slik at man sier Når jeg var liten, mens den normative ville mene at man skal si Da jeg var liten hvis man skal snakke korrekt.

Kontrastiv grammatikk gir en sammenligning av to språks grammatikk med tanke på å komme frem til den beste undervisningsmetoden i det ene språket på grunnlag av det andre språkets grammatikk.

• grammatisk
• språkvitenskap
• språk

• Faarlund, Jan Terje, Svein Lie og Kjell Ivar Vannebo (2021): Norsk referansegrammatikk.
• Lie, Svein (1993): Kontrastiv grammatikk – med norsk i sentrum. Les boka på nb.no
• Næss, Åshild (2019): Global grammatikk. Språktypologi for språklærere.