Magnus den gode var konge i Norge fra 1035 til 1047 og Danmark fra 1042 til 1047. Etter sagatradisjonen var han sønn av Olav den hellige og Alvhild, en tjenestekvinne på kongsgården.
Magnus 1. den gode
Faktaboks
- Født
- 1024
- Død
- 1047, Danmark
- Levetid - kommentar
- omtrentlig fødselsår
- Virke
- Konge
- Familie
-
Foreldre: Kong Olav 2. Haraldsson den hellige (ca. 995–1030) og tjenestekvinnen Alvhild.
Ugift.
Bakgrunn
Magnus’ mor, Alvhild, var tjenestekvinne hos kong Olav. Kongesagaene sier hun var av god ætt og meget vakker, men vi vet ellers ingenting om henne. Snorre forteller en anekdote om Magnus’ fødsel som skal forklare hans uvanlige navn: Kong Olav ville ikke forstyrres midt på natten da Alvhild skulle føde. Fødselen ble vanskelig, og barnet holdt på å dø. Derfor måtte det døpes straks, og Sigvat skald, som var kongens venn, gav navn til den nyfødte. Han kalte ham etter Karlamagnus (Karl den store) – «for han var den beste mann han visste i verden». Anekdoten trenger ikke å være sann. Men navnet viser at Karl den store fremstod som et ideal i kretsen rundt kongen i det nykristnede Norge, samtidig som det også vitner om Magnus’ status allerede fra fødselen av.
Da Olav Haraldsson måtte flykte fra Norge 1028, var den fire år gamle Magnus med på flukten helt til Gardarike (Kievriket). Han bodde i Novgorod (Holmgard) ble værende der da faren dro tilbake til Norge for å gjenvinne kongedømmet to år senere.
Konge av Norge
Etter Olavs fall i slaget på Stiklestad i 1030 syntes det knapt tenkelig at Magnus Olavsson noen gang skulle kunne bli norsk konge. Men det danske styret under Svein Alfivason og hans mor Alfiva ble raskt upopulært, og også motarbeidet av flere som tidligere hadde støttet dansk kongemakt i Norge. Det oppstod en allianse mellom kong Olavs tidligere hirdbiskop, Grimkjell, og to av Olavs mest innflytelsesrike motstandere i årene før 1030, trønderhøvdingene Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson. De to sistnevnte reiste til Gardariket i 1034 for å hente hjem den da 10 år gamle Magnus og gjøre ham til konge. På deres vei hjemover sluttet Astrid, Olavs enkedronning, seg til dem i Sverige. Hun var søster av den svenske kongen og ordnet med svensk hærhjelp. Kong Svein rømte fra Norge uten at det kom til noen vesentlig kamp, og Magnus ble tatt til konge i 1035.
Det ble inngått avtaler om at den nye kongen ikke skulle søke hevn over farens motstandere. Dette løftet holdt ikke Magnus. Blant annet ble Kalv Arnesson, som hadde vært blant de fremste i bondehæren på Stiklestad, tvunget til å forlate landet. Etter Kalvs flukt inntok Einar Tambarskjelve, som ikke selv hadde deltatt i slaget, plassen som Magnus’ viktigste rådgiver. Sigvat skald advarte imidlertid Magnus mot den harde linjen han hadde slått inn på, i kvadet Bersǫglisvísur. Her fremholder skalden idealet av den rettferdige konge som holder loven og respekterer inngåtte avtaler. Han advarer også kongen mot dårlige rådgivere – antakelig mot Einar Tambarskjelve. Sigvat var ellers nært knyttet til enkedronning Astrid, som hadde stor innflytelse. Advarslene fra farens gamle venn skal ha fått Magnus til å besinne seg. Etter dette fikk han tilnavnet «den gode».
Konge av Danmark
Magnus var knapt 18 år gammel da han i 1041/1042 la ut på sitt første krigstog til Danmark. Foranledningen var at den danske kongen Hardeknud var dratt til England for å overta det engelske kongedømmet etter sin døde bror. Dermed var det oppstått et politisk vakuum i Danmark. I 1042 døde Hardeknud, og Magnus ble samme sommer hyllet som dansk konge. De norsk-islandske kongesagaene vil ha det til at Magnus ble dansk konge som følge av en «arvepakt» mellom ham og Hardeknud, inngått noen år i forveien, hvoretter den lengstlevende av de to skulle arve den andres rike. Men sannsynligvis svarer ikke dette til historiske realiteter.
Trusselen fra et slavisk folk, venderne, som presset på mot Jylland fra sørøst, skal ha gjort danskene velvillig stemt overfor Magnus’ kongedømme. Danmark og Norge fortonte seg ennå for mange som et felles politisk «rom», og samling om én konge betydde at kreftene kunne settes inn der de trengtes mest. Våren og sommeren 1043 herjet Magnus i vendiske farvann, blant annet skal han ha brent den legendariske borgen Jomsborg på den tyske østersjøkysten. I slutten av september samme år vant han et større slag mot venderne på Lyrskog hede, nær Slesvig. Det at Magnus også ble dansk konge, brakte ham imidlertid i motsetningsforhold til den svenske kongen, som ikke ønsket ett stort rike i vest.
Men Magnus’ danske kongedømme ble snart enda mer truet av Svend Estridssøn. Han var Knud den stores søstersønn, og klarte også å bli hyllet som dansk konge etter at han først i en periode hadde vært Magnus’ jarl. Magnus og Svend utkjempet flere slag til sjøs i perioden 1043–1045, og Magnus herjet dessuten i Skåne og på Fyn, men uten at det kom til noen militær avgjørelse. Svend ble støttet av den svenske kongen.
Som dansk konge mente Magnus at han i tillegg hadde krav på den engelske tronen. Ifølge engelske kilder forberedte den engelske kongen Edvard Bekjenneren seg på et angrep fra Magnus sommeren 1045, men det ble ikke noe av angrepet.
Samkongedømme med Harald Hardråde
I 1045 kom Magnus’ farbror, Harald Sigurdsson (senere med tilnavnet Hardråde), tilbake til Norden etter mange års krigstjeneste i Konstantinopel, med betydelige militære og økonomiske ressurser, åpenbart for å bli norsk konge. Harald allierte seg først med Magnus’ fiender i Danmark og Sverige. Men før det kom til kamp, bøyde Magnus av, og han og Harald ble enige om å regjere Norge sammen med delt kongemakt. Dette samkongedømmet ble innledet i 1046.
Død
Høsten 1047 døde Magnus under en flåteekspedisjon til Danmark. De norsk-islandske sagaene sier det var av sykdom, mens en dansk årbok, Rydårboken, med en viss støtte i engelske kilder, sier han falt i sjøen fra en landgang og druknet. Liket hans ble ført til Kristkirken i Nidaros, hvor også faren, Olav den hellige, var gravlagt. Magnus etterlot seg bare en datter, Ragnhild (hvis mor er ukjent). Det ble således Harald Hardråde og hans etterslekt som skulle videreføre det norske kongedømmet.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Bugge, Alexander: Smaa bidrag til Norges historie på 1000-tallet, VSK Skrifter II 1914 nr. 2, 1914
- Koht, Halvdan: biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 9, 1940
- Krag, Claus: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2), bind 6, 2003
- Munch, Peter Andreas: Det norske folks historie, bind I:2
- Snorre Sturlason: Heimskringla
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.