Medier i Russland

Tsar Peter den store regnes gjerne som grunnleggeren av den russiske pressen. Den første russiske avisen utkom for første gang i 1703. Avisen bar det lange navnet «Tidende om militære og andre saker som skjer i Moskvastaten og omkringliggende land og som det er verd å kjenne til og huske».

En tyskspråklig avis, St. Petersburger Zeitung, begynte å utkomme i 1727, og året etter kom Sankt-Peterburgskije Vjedomosti (Sankt-Petersburg Tidende), som begge fortsatte fram til 1917. Avisene var fra begynnelsen underlagt tsarens sensur. Tidlig på 1800-tallet kom de første lovene som regulerte sensuren.

Den franskspråklige Journal de St. Petersbourg ble utgitt fra 1824 og var organ for utenriksdepartementet. Blant russiske emigranter var det politiske tidsskriftet Kolokol (Klokken), som ble utgitt i London av Aleksandr Herzen i årene 1857–1869, mye lest. Det ble også smuglet inn i Russland. I løpet av 1800-tallet utviklet det seg også en russisk tradisjon for «tjukke litterære tidsskrifter», på folkemunne kalt «litaraturnye tolstjaki» («litterære tjukkaser»). Disse formidlet både debattstoff og rent litterære verk. Kjente russiske forfattere som Pusjkin og Tsjekhov arbeidet i slike tidsskrifter. Mange kjente russiske forfattere – også i Sovjet-tiden – fikk sine romaner først på trykk som føljetonger i de tjukke tidsskriftene.

Som følge av revolusjonen i 1905, ble det trykkefrihet en periode. Da ble det startet en lang rekke avisforetak, men de fleste av dem opphørte da sensuren ble gjeninnført i april 1906.

Med Mikhail Gorbatsjovs maktovertagelse i 1985 skjedde det en radikal endring i medienes rolle. Nyheter som tidligere ikke hadde kommet på trykk, for eksempel om ulykker og andre «negative» begivenheter, ble nå formidlet til allmennheten. Slagordet for denne perioden (1985–1990) var glasnost, åpenhet. Det ble også rom for samfunnskritikk, noe som blant annet skyldtes at Gorbatsjov-fløyen i kommunistpartiet brukte mediene i kampen mot motstanderne av reformpolitikken.

I 1991 ble Sovjetunionen oppløst. De 15 unionsrepublikkene, blant dem Russland, ble selvstendige stater. I Russland ble det bestemt at den sovjetiske planøkonomien med sterk statlig kontroll skulle erstattes med markedsøkonomi, og det skulle skje raskt. Bedriftene skulle over på private hender uten at lovverk og institusjoner var på plass. Noen få – de som seinere har blitt omtalt som oligarkene – skaffet seg eiendomsretten til enorme verdier, blant dem massemediene.

Sensuren hadde vært mild under glasnost og perestrojka, og ble helt opphevet i 1991. Dette bidro til et voldsomt oppsving i medielandskapet i perioden 1991 til 1994. Nye formater ble utprøvd, slik som reality shows og talk shows. Språket og stilen i sendingene ble mer løssluppent enn det hadde vært tidligere da mye var preget av høytidelighet og propagandaspråk. den uavhengige og maktkritiske avisen Novaja Gazeta så dagens lys i 1993.

Den raske og uforberedte overgangen til markedsøkonomi førte til en dyp økonomisk krise og fattigdom. Massemediene ble også rammet av dette. Innen midten av 1990-tallet eide sju oligarker mer enn 50 prosent av næringslivet i landet, og de var store på massemedier. Boris Berezovskij skaffet seg en rekke aviser. Han eide også Pervyj kanal (Kanal 1), som nådde ut til nær hundre prosent av alle russiske hjem. Oligarken Vladimir Gusinskij og eide en rekke aviser og blader samt den uavhengige tv-stasjonen NTV.

De oligarkeide massemediene utover på 1990-tallet hadde ganske stor redaksjonell frihet så lenge de ikke utfordret eierinteressen til egen eier. Dette førte til at meningsmangfoldet i befolkningen kom til uttrykk gjennom massemediene. Likevel kunne eierne bruke mediene strategisk, slik Berezovskij gjorde etter at Boris Jeltsin trakk seg som president nyttårsaften 1999. Berezovskij fryktet at etterfølgeren ville grave i hvordan oligarkene hadde karet til seg eiendommene sine og å innføre tiltak mot korrupsjon. Han var derfor opptatt av at etterfølgere fulgte Jeltsins politikk på dette området, hvor det var fritt fram for oligarkene. Han satset på Vladimir Putin og brukte hele sitt medieimperium til å drive valgkamp for ham.

De russiske myndighetene vektlegger TV som medium for massekommunikasjon, og det er i dette mediet ensrettingen er sterkest. Samtidig går andelen som ser TV ned år for år, og flere og flere bruker internett i stedet. Her har det vært langt mindre politisk kontroll fra sentralmyndighetene. Ulike protestbevegelser har brukt internett aktivt, ofte med en effektiv kombinasjon av informasjon, indignasjon og humor. Aleksej Navalnyjs kampanje mot korrupsjon er nok det mest kjente eksempelet i utlandet, men det finnes også mange lokale og regionale protestbevegelser som langt på vei er organisert på basis av internett.

Samtidig som de russiske myndighetene satser for fullt på digitalisering, har de tatt initiativer til å innføre «digitalt selvstyre». Dette skjedde i 2019 i form av endringer i en rekke lover. Begrunnelsen er at man ønsker å beskytte seg mot selvmordsromantikk, barnepornografi og voldelig ekstremisme. Teoretisk åpner lovendringene for at de russiske nettstedene blir koblet av det globale nettet på myndighetenes initiativ.

Vladimir Putin ble valgt til president for første gang i år 2000. Han utfordret ikke oligarkene økonomisk, men ba dem holde seg unna politikk. De skulle ikke lenger støtte uavhengige massemedier eller organiserte, opposisjonelle grupper.

I august 2000 sank den atomdrevne ubåten Kursk utenfor Kolahalvøya. Det var den russiske Nordflåtens mest moderne fartøy. Alle ombord døde, men kunne sannsynligvis ha blitt reddet dersom myndighetene hadde tillatt utenlandsk hjelp.

Putin var på ferie ved Svartehavet og dro ikke opp til Kolahalvøya – der ubåten hadde havn – før etter mange dager. Hele skandalen ble grundig dekket av massemediene. Mange av disse var eid av oligarker og drev fortsatt etter journalistiske prinsipper. Etter Kursk-ulykken sikret Putin regjeringskontroll med massemediene, og oligarker som ikke ville føye seg forlot landet. Innen 2008 var 90 prosent av massemediene direkte eller indirekte under myndighetenes kontroll.

TV er det ubestridt mest brukte massemediet i Russland. De viktigste delene av radio- og TV-virksomheten i Russland er statsdrevet eller har tette forbindelser til regjeringen ved at de er eid av selskaper som i sin tur er eid av staten. Dette gjelder Pervyj kanal (Første kanal) og Rossija 1. Kanalen NTV kontrolleres av det statskontrollerte energiselskapet Gazprom. Betal-TV er på frammarsj.

Staten har også eierinnflytelse over den riksdekkende radioen og et stort antall lokale radiostasjoner. Sendingene er på russisk og et 40-talls minoritetsspråk.

Flere russiske journalister ble myrdet på 1990-tallet og etter år 2000. Mordet på Anna Politkovskaja er det mest omtalte tilfellet. Avisen hun arbeidet for, Novaja Gazeta, ble beæret i 2021 ved at redaktøren Dmitrij Muratov, mottok Nobels fredspris.

Tidligere Moskva radios utenlandsprogrammer ble overtatt av selskapet Golos Rossii (Russlands Stemme) i 1993 og hadde sendinger på 31 språk. I 2014 ble Golos Rossii reorganisert som Radio Sputnik med nyhetsbyrå, radiosendinger og nettavis på mer enn 30 språk.

Den statsdrevne TV-kanalen Russia Today ble opprettet i 2005 og sender over satellitt på engelsk, fransk, spansk og arabisk. Både Sputnik og Russia Today forfekter offisielle, russiske synspunkter.

Den uavhengige TV-kanalen Dozjd (Regn) startet sendinger i 2010 med programmer som har samfunnskritisk innhold, og er ofte kontroversiell. Dozjd har vært utsatt for ulike byråkratiske hundre fra myndighetenes side. Kanalen baserer seg på betal-TV.

Etter at Russland annekterte Krim-halvøya i 2014 og ga avgjørende støtte til separatistene i Donbas, ble de regjeringskontrollerte mediene merkbart mer patriotisk-sjåvinistiske, og etter at Russland gikk til storinvasjon av Ukraina i februar 2022, ble det innført militærsensur av massemediene.

Det føderale tilsynsdirektoratet for tilsyn med kommunikasjon, informasjonsteknologi og massemedier (Roskomnadzor) påla massemediene å bare bruke offisielle kilder når de omtaler krigen i Ukraina. Mediene hadde ikke lov å kalle invasjonen for «krig». Det skulle hete «militær spesialoperasjon».

Den uavhengige radiostasjonen Ekho Moskvy (Moskvas Ekko) ble tatt av lufta en uke etter invasjonen, den uavhengige TV-stasjonen Dozjd (Regn) ble stengt og flyttet virksomheten til Riga, deretter til Amsterdam. Novaja Gazeta fikk virksomhetstillatelsen sin trukket tilbake, men gikk over til å lage avisen Novaja Gazeta Evropa fra Riga. Fra Riga opererer også den russisk-språklige nettavisen Meduza. Den startet opp allerede i 2014, og er en viktig nyhetskilde for russiske forhold og har svært gode kilder inne i Russland.

Tilgangen på viktige, utenlandske nyhetskilder på internett har blitt blokkert.

• Russlands historie
• Russlands samtidshistorie
• Russlands litteratur
• Russlands befolkning
• Russlands politiske system