Milan Kundera

Milan Kundera var sønn av professor i musikkvitenskap Ludvík Kundera, og studerte først komposisjon. Senere utdannet han seg innen teater og film og ble lektor ved filmhøyskolen i Praha.

Som ungdom var Kundera medlem av kommunistpartiet, men han kom etter hvert i konflikt med de politiske lederne i Tsjekkoslovakia som han mente var altfor autoritære. Man har diskutert hvor sterkt Kunderas politiske engasjement i ungdommen var. Både forfattere i Vest-Europa og tsjekkiske eksilforfattere har hevdet at ryktet om at han hadde vært agent for regimet, var en del av en svertekampanje mot ham. Kundera var aktiv under oppstanden i Praha i 1968. I 1975 bosatte han seg i Frankrike, og han ble fratatt sitt tsjekkoslovakiske statsborgerskap i 1979. Etter en kort tid som lektor ved universitetet i Rennes ble han professor ved École des hautes études i Paris.

Kundera var ingen typisk dissidentforfatter, og han understreket ofte at han var mer opptatt av litterære problemer enn av politiske spørsmål. Han mente at han har lært mye av eldre litteratur og har pekt på renessanseforfattere som Giovanni Boccaccio, Franςois Rabelais og spesielt Miguel de Cervantes som sine forbilder. Han fikk også sterke impulser fra forfatterne på 1700-tallet som interesserte seg for det problematiske forholdet mellom virkelighet og dikterisk illusjon. Særlig gjelder dette engelskmennene Henry Fielding og Laurence Sterne og franskmannen Denis Diderot. Blant nyere forfattere regnet han Robert Musil og Franz Kafka som sine læremestre. Han var også sterkt opptatt av filosofer som Friedrich Nietzsche og Martin Heidegger.

Selv om Kundera ikke så på seg selv som en politisk forfatter, behandler mange av bøkene hans situasjonen til skapende individer som lever i totalitære samfunn. Han skildret ikke bare tvangen og frykten, men også fristelsen til å innordne seg for dermed å få et enkelt og behagelig liv. Typisk for fortellermåten hans er kombinasjonen av beretning og refleksjon. Han forener også gjerne tragiske og komiske elementer, og særlig de første romanene hans er sterkt preget av ironi og satire. I flere av bøkene ser man også hvor opptatt Kundera var av musikk. Blant annet hadde sentrale komponister fra 1900-tallet, som Béla Bartók og Arnold Schönberg, mye å si for utviklingen av formen og skrivemåten hans.

Kundera gjorde seg først bemerket som dramatiker. Hans drama Majitelé klíčů (1962, «Nøklenes eiere») var det første i modernistisk stil på tsjekkiske teaterscener etter sosialrealismens enevelde på 1950-tallet. Et annet skuespill som har fått oppmerksomhet, er Jakub a jeho pán (1971, «Jakob og hans herre») som er en fantasifull omskriving av en roman av Denis Diderot.

Men det er som romanforfatter han har høstet størst internasjonal anerkjennelse. Blant Kunderas romaner kan nevnes:

• En spøk, utgitt i 1967 (originaltittel: Žert, norsk oversettelse i 1986)
• Avskjedsvalsen, utgitt i 1972 (originaltittel: Valčík na rozloucenou, norsk oversettelse i 1978)
• Livet er et annet sted, utgitt i 1973 (originaltittel: Život je jinde, norsk oversettelse i 1975)
• Latterens og glemselens bok, utgitt i 1978 (originaltittel: Kniha smíchu a zapomnění, norsk utgave i 1987)

Kunderas mest kjente roman, og også den av bøkene hans som best illustrerer det totale bruddet med sovjet-ideologien, er Tilværelsens uutholdelige letthet utgitt i 1984 (originaltittel: Nesnesitelná lehkost bytí, norsk oversettelse samme år). Boken ble filmatisert av Philip Kaufman i 1988.

Den siste romanen han skrev på tsjekkisk var Udødeligheten, utgitt i 1990(originaltittel: Nesmrtelnost, norsk oversettelse i 1996).

Etter at Kundera flyttet til Frankrike, gikk han gradvis over til å skrive bøkene sine på fransk. Han mener selv at han nå bør betraktes som en representant for samtidens franske litteratur. Også bøkene skrevet på fransk har oppnådd stor anerkjennelse, men de er ikke så kjente som de siste romanene han skrev i sitt hjemland. Blant romanene på fransk kan nevnes Identitet, utgitt i 1998 (originaltittel: L'Identité, norsk oversettelse samme år) og Uvitenheten utgitt i 2000 (originaltittel: L'Ignorance, norsk oversettelse i 2003). I 2014 utga han En fest for ubetydeligheten (originaltittel: La Fête de l'insignifiance, norsk oversettelse i 2017).

Mest kjent av hans kortprosa er Směšné lásky (tre bind 1963–1968. Et utvalg kom i norsk oversettelse i 1986 under tittelen «Latterlige kjærlighetshistorier»).

Noen av hans viktigste essayer om litteratur er samlet i L'Art du roman (1986, norsk oversettelse «Romankunsten» i 1987). En annen essaysamling, Les Testaments trahis (1993), kom på norsk i 1994 med tittelen «Forrådte testamenter».

Et utvalg

• Prix Jérusalem i 1985
• Det franske Akademis store pris i 2001.
• I 2010 ble han æresborger av sin fødeby Brno.
• I 1983 ble en nyoppdaget asteroide oppkalt etter ham.
• Milan Kundera ble i 2020 tildelt Franz Kafka-prisen.

• Tsjekkias litteratur
• Frankrikes litteratur

• Milan Kundera i Slovník české literatury po roce 1945 (tsjekkisk)
• bøker om og av Milan Kundera i Internet Archive (diverse språk)
• Milan Kundera på norsk: bøker i Nasjonalbiblioteket