Mongolias historie

Med økonomiske vanskeligheter og inspirert av endringsvindene i Øst-Europa, gjennomgikk Mongolia en fredelig demokratisk revolusjon, og det regjerende kommunistpartiet tillot et flerpartisystem i 1992. Landet ble ikke lenger kalt folkerepublikk, og den kommunistiske stjernen i flagget ble fjernet. Det gamle kommunistpartiet endret i 1991 sin politiske profil ved offisielt å frasi seg marxisme-leninisme som ideologi til fordel for «vitenskapelig sosialisme». Ortodokse krefter ble rensket ut. Tradisjonell mongolsk kultur fikk dessuten en renessanse under demokratiseringsprosessen i 1990-årene, og vestlig populærkultur fikk samtidig innpass. Djengis khan ble et av symbolene for den nye nasjonalismen og offisielt anerkjent som nasjonalhelt.

Fire opposisjonspartier gikk etter valgnederlag i 1992 sammen i alliansen Mongolias nasjonaldemokratiske parti (MNDP). MNDP-alliansen vant parlamentsvalget i 1996 med rent flertall; dermed fikk Mongolia for første gang siden 1924 et ikke-kommunistisk styre. Punsalmaagiyn Ochirbat vant i 1993 presidentvalget som MNDPs kandidat, men ble i 1997 etterfulgt av ekskommunisten Natsagiyn Bagabandi, en åpenbar reaksjon mot de vidtrekkende økonomiske reformtiltakene siden 1993. En tredjedel av mongolene levde da under fattigdomsgrensen. Bagabandi ble gjenvalgt som president i 2001, men måtte i 2005 vike plass for eksstatsminister Nambaryn Enkhbayar.

Parlamentsvalget i 2004 ble en triumf for den liberale opposisjonen, som vant over det gamle regjeringspartiet av reformerte kommunister med 40 mot 36 mandater. Ved forrige valg vant kommunistene hele 72 av 76 plasser, men fikk nå mandattallet halvert. Statsminister Miyeegombyn Enkhbold kom til makten i 2006 etter valgløfter om tiltak for raskere økonomisk vekst. Men ved makten møtte han motbør fra fraksjoner innen MPRP, og opposisjonen kritiserte regjeringen for korrupsjon, særlig i forbindelse med avtaler som ga utenlandske investorer konsesjon til utvinning av Mongolias mineralrikdommer. Enkhbold ble i november 2007 tvunget til å gå av etter at han først var blitt avsatt som leder for Folkets revolusjonære parti (MPRP), det reformerte kommunistpartiet. Sanjaagiin Bayar fra samme parti overtok som statsminister. Den nye statsministeren lovet en kritisk gjennomgang av alle konsesjoner til gruveindustrien.

I juni 2008 holdt Mongolia sitt første parlamentsvalg etter en ny valgordning der enmannskretser var erstattet av proporsjonal representasjon i flermannskretser. MPRP beholdt makten med 41 av 76 mandater. Utnyttelsen av landets mineralrikdommer var største valgkampsak. Et lovutkast fremmet av MPRP vil gi staten minst 51 prosent eierandel i nye store fellesforetak med utenlandske gruveselskaper. Opposisjonen vil bedre rammebetingelsene for private mongolske selskaper. Påstander om valgfusk fra MPRP ga støtet til kraftige opptøyer i hovedstaden Ulan Bator. Fem personer døde og over 300, deriblant 100 politimenn, kom til skade under tumultene. 700 ble arrestert. Opposisjonen boikottet åpningen av den nye nasjonalforsamlingen.

Presidentvalget i mai 2009 ble vunnet av Tsakhiagijn Elbegdorj fra det største opposisjonspartiet, Demokratene, med knapp margin. Elbegdorj er kjent for å være skeptisk til utenlandsk innflytelse, og hans uttalte politikk for rettferdig og bærekraftig utvikling kan svekke mulighetene for utenlandske investeringer i gruveindustrien.

Siden juni 2021 har Ukhnaagiin Khürelsükh fra Det mongolske folks revolusjonære parti (Mongolian People's Party) vært Mongolias president. Han var tidligere statsminister i perioden 2017–2021. Som statsminister signerte han en rekke nye bistandsavtaler med Kina, og hadde tilsyn med at Mongolia og USA ble strategiske partnere i 2019. Han har også fungert som mekler mellom Japan og Nord-Korea, i tillegg til å bidra til bilaterale forbindelser med Sør-Korea. Et av Khürelsükhs største prosjekter har vært Mongolias nye oljeraffineri i Dornogobi-provinsen, bygget med støtte fra India. Ambisjonen er å være i stand til å behandle nok råolje per år til å dekke innenlandsk etterspørsel.

Omfattende økonomiske reformer ble gjennomført i 1991. I året etter fikk Mongolia sin første aksjebørs, hovedsakelig som følge av omfattende privatisering. Samtlige borgere ble vederlagsfritt tildelt aksjeopsjoner i tidligere statsbedrifter.

Omstillingen fra planøkonomi med delvis naturalhusholdning til en markedsbasert økonomi har vært vanskelig. BNP ble i perioden 1990–1995 redusert med 20 prosent, men har siden vist forsiktig vekst. Siden tusenårsskiftet er fedriften og nomadekulturen blitt hardt rammet under Mongolias verste naturkatastrofe på et halvt århundre. Ekstremklima i form av tørke, oversvømmelser, sprengkulde og store snømengder førte til at over 13 millioner husdyr døde under de ytterst strenge vintrene fra 2000 til 2003. Landet fikk i disse årene omfattende krisehjelp fra FN og donorland, deriblant Norge.

Den samlede internasjonale bistanden har siden tusenårsskiftet svart til 60–70 prosent av statsbudsjettet. Om lag en tredel av befolkningen lever under FNs fattigdomsgrense. I 2013 var Mongolia rangert som nummer 103 av 187 land på FNs levekårsindeks. Under den økonomiske omstillingen er de sosiale problemene blitt mer følbare. Tap av buskap og annet næringsgrunnlag har drevet titusener av nomader og halvnomader inn til byer og tettsteder. En omstridt lov om privatisering av statens jordeiendommer fra 2003 tar sikte på å sikre en sårbar befolkning et bredere næringsgrunnlag. Rundt halvparten av landets 586 000 husholdninger søkte om å få tildelt jord.

Mongolia er blant de fattigste landene i verden med BNP per innbygger på 4947 amerikanske dollar i 2022, ifølge Verdensbanken. Rundt en tredjedel av landets egen befolkningen lever under myndighetenes definerte fattigdomsgrense. Landet importerer cirka 70 prosent av sitt matvarebehov. En markant urbaniseringsprosess har ført til arbeidsledighet på over 30 prosent og press på infrastrukturen i byene. I senere år er offentlige helsetilbud og sosiale tjenester blitt svekket.