Mujahedin

Etter Sovjetunionens invasjon av Afghanistan i desember 1979 dannet det seg en nasjonal motstandsbevegelse kjent som mujahedin. Bevegelsen besto av en lang rekke aktører, inkludert islamister, rojalister og nasjonalister, men alle brukte betegnelsen mujahedin uavhengig av ideologisk ståsted. Ord som jihad og mujahedin har dype historiske og kulturelle røtter i deler av den muslimske verden, inkludert Afghanistan, og har blitt brukt gjennom århundrer for å mobilisere befolkningen til kamp mot invasjon. Islamister ble etter hvert den dominante aktøren i mujahedin-bevegelsen, og denne utviklingen ble i hovedsak drevet fram av Pakistan, som kontrollerte strømmen av utenlandsk våpen- og pengestøtte til afghanerne.

Mujahedin-bevegelsen fikk bred internasjonal støtte. For vestlige land var det viktig å støtte mujahedins kamp mot kommunismen, som et ledd i den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen. I den muslimske verden ble mujahedins kamp mot Sovjetunionen sett på som en kamp mellom islam og ateisme, og støtten fikk dermed både en religiøs og en politisk dimensjon. Fra 1970-tallet hadde islamismen fått en renessanse i den arabiske verden, og i Saudi-Arabia tok denne renessansen form av en statssponset, pan-islamistisk utenrikspolitikk som ble fremmet som motvekt til den arabiske nasjonalismen som hadde dominert på 1950- og 1960-tallet.

Kong Faisal av Saudi-Arabia tok på 1960- og 1970-tallet initiativ til å opprette en rekke internasjonale organisasjoner, inkludert Muslim World League (MWL) og Organisation of the Islamic Conference (OIC), samt en rekke humanitære hjelpeorganisasjoner som jobbet for å fremme solidaritet blant muslimer på tvers av landegrenser. Da krigen i Afghanistan brøt ut i 1979, ble mujahedin-bevegelsens kamp mot sovjetisk okkupasjon en naturlig kampsak for disse organisasjonene. Osama bin Laden var en av de mange tusen saudiske frivillige som dro til Pakistan på denne tiden.

De viktigste utenlandske statssponsorene til mujahedin-bevegelsen var USA, Saudi-Arabia og Pakistan. Den amerikanske Kongressen vedtok pengestøtte til mujahedin fra 1982, og Saudi-Arabia hadde lovet å bidra med et tilsvarende beløp i støtte. De amerikanske (og dermed også de saudiske) bevilgningene økte kraftig fra 1984, blant annet som resultat av lobbyvirksomhet fra kongressmedlemmet Charlie Wilson, portrettert i Hollywood-filmen Charlie Wilson’s War fra 2007.

Den tredje og viktigste statssponsoren til mujahedin-bevegelsen var Pakistan, som gjennom den statlige etterretningsorganisasjonen Inter-Services Intelligence (ISI) bidro med politisk og militær rådgivning, trening og våpenleveranser til mujahedin gjennom hele krigen. Islamismen sto på denne tiden sterkt også i Pakistan, spesielt etter at president Muhammad Zia ul-Haq kom til makten ved et statskupp i 1978. Men Pakistan hadde også vitale strategiske interesser i Afghanistan, ettersom de så på landet som en viktig buffersone mot de to atommaktene Sovjetunionen og India.

For å organisere den afghanske opprørsbevegelsen ble det dannet sju offisielle Mujahedin-partier med hovedkvarter i Peshawar i Pakistan. All statlig pengestøtte til afghanske opprørsledere måtte gå gjennom et av disse partiene:

• Jamiat-e-Islami, ledet av Burhanuddin Rabbani
• Hizb-e-Islami (Hekmatyar), ledet av Gulbuddin Hekmatyar
• Hizb-e-Islami (Khalis), ledet av Yunus Khalis
• Ittihad-e-Islami, ledet av Abdul Rasul Sayyaf
• Harakat-i-Inqilab-i-Islami, ledet av Mohammad Nabi Mohammadi
• Jabha-i Nejat-i Milli ledet av Sibghatullah Mojaddedi
• Mahaz-i Milli, ledet av Sayyid Ahmed Gailani

Den afghanske mujahedin-bevegelsen besto av en politisk ledelse (de sju offisielle partiene), samt en militær ledelse (kommandanter basert inne i Afghanistan). Kommandantene måtte slutte seg til ett av de offisielle partiene for å få tilgang på utenlandsk støtte og våpen. Kjente kommandanter inkluderte tadsjikeren Ahmed Shah Massoud, som var en del av Jamiat-e-Islami, og pashtuneren Jalaluddin Haqqani, som var medlem av Hizb-e-Islami Khalis.

Mulla Mohammed Omar, som senere ble leder for Taliban, var på denne tiden en lokal kommandant i Kandahar som skal ha vært tilknyttet Harakat-i-Inqilab. Harakat var et konservativt parti kjent for å rekruttere blant mullaer og andre geistlige. Den pakistanske etterretningsorganisasjonen ISI valgte over tid å gi mer pengestøtte til de fire «fundamentalistiske» partiene til Rabbani, Hekmatyar, Khalis og Sayyaf, som bidro til at de mer «moderate» partiene til Nabi Mohammedi, Mojaddedi og Gailani ble marginalisert.

I tillegg til de offisielle Mujahedin-partiene, var det en rekke mindre partier tilknyttet den sjiamuslimske befolkningen i Afghanistan. Mange av disse var basert i Hazarajat i det sentrale Afghanistan. Det var også en rekke uoffisielle grupper og enkeltpersoner som støttet mujahedin, inkludert en strøm av frivillige fra den arabiske verden som fikk tilnavnet afghaner-arabere. En sentral lederskikkelse i afghaner-araber-bevegelsen var den palestinske ideologen Abdallah Azzam, som i 1984 grunnla Tjenestekontoret (maktab al-khidmat) sammen med den saudiarabiske mangemillionæren Osama bin Laden. Tjenestekontoret var basert i Peshawar og var involvert i et bredt utvalg av støttevirksomhet for afghanske mujahedin, inkludert humanitært hjelpearbeid, propaganda- og pengeinnsamling, og drift av treningsleirer for arabere som ville kjempe ved frontlinjen. Rundt 1986 brøt Osama bin Laden med Azzam og Tjenestekontoret for å danne sin egen organisasjon, som etter hvert ble kjent som al-Qaida. I hele krigens periode (1979–1992) deltok mellom 5000 og 20 000 arabiske fremmedkrigere i konflikten i Afghanistan.

Det var på det meste rundt 100 000 sovjetiske styrker i Afghanistan. De sovjetiske styrkene kontrollerte de største byene og hovedveiene mellom dem, mens Mujahedin-bevegelsen kontrollerte landsbygda. Krigen mellom Sovjetunionen og mujahedin kan deles inn i tre faser:

I den første fasen (1980–1983) inntok den sovjetiske hæren en defensiv posisjon. Hærens viktigste oppgave var å forsvare strategisk viktige posisjoner, som større byer, hovedveier, flyplasser og kraftverk. Offensive operasjoner i denne perioden var rettet mot mujahedin-baser som utgjorde en direkte trussel mot disse posisjonene. Sovjetunionen gjennomførte for eksempel flere offensive operasjoner mot Ahmed Shah Massouds baser i Panjshir-dalen nordøst for Kabul, som et ledd i å forsvare det strategisk viktige Salang-passet på hovedveien mellom Kabul og Mazar-e-Sharif.

I den andre fasen (1984–1985) startet Sovjetunionen med store, offensive operasjoner mot mujahedin for å slå ned det stadig voksende opprøret. Samtidig økte den pakistanske og internasjonale støtten til mujahedin. Denne fasen ble avsluttet våren 1986 da Sovjetunionen, under ledelse av den nye presidenten Mikhail Gorbatsjov, besluttet å trekke de militære styrkene ut av Afghanistan. Samme år, og uavhengig av den sovjetiske beslutningen, startet USA med å supplere Stinger-missiler til afghanerne. Rundt 1000 stinger-missiler ble levert til Afghanistan i perioden 1986–1990, men til tross for at denne våpenleveransen fikk mye medieoppmerksomhet, hadde den i praksis liten påvirkning på utfallet av krigen.

I den tredje fasen (1986–1989) trappet Sovjetunionen ned den militære aktiviteten i Afghanistan og konsentrerte seg heller om intern reform av det afghanske kommunistpartiet og igangsetting av en nasjonal forsoningsprosess. Tilbaketrekningen startet i 1988, og de siste sovjetiske styrkene forlot landet 15. februar 1989.

Etter at Sovjetunionen trakk seg tilbake i 1989, fortsatte krigen mellom Mujahedin og det afghanske kommunistregimet. Mujahedin-opprørerne gjennomførte en stor offensiv mot byen Jalalabad våren 1989, som et første skritt på veien til å ta makten i Kabul. Men angrepet mislyktes, og flere tusen mujahedin ble drept. Etter slaget ved Jalalabad gikk krigen inn i en fase med stillstand der Najibullah-regimet ble svekket over tid. Denne interne svekkelsen, sammen med bortfallet av ekstern støtte og til slutt Sovjetunionens sammenbrudd i desember 1991, banet vei for mujahedins maktovertakelse i Kabul våren 1992. Partiene ble imidlertid ikke enige om hvordan makten skulle fordeles, og dette utløste en blodig borgerkrig som varte til 1996 da Taliban tok makten i Afghanistan.

Krigen mellom mujahedin og Sovjetunionen i Afghanistan fikk ulike følger. På kort sikt ble Sovjetunionens uttrekning i 1989 sett på som en stor seier for mujahedin og for islamismen, men den bitre borgerkrigen som fulgte mellom de ulike mujahedin-partiene i årene 1992–1996 gjorde at mange mujahedin og deres internasjonale støttespillere likevel endte opp med å bli desillusjonert. Bevegelsen kjent som afghaner-araberne splittet seg i ulike retninger, særlig etter 1989 da den samlende lederen og ideologen Abdallah Azzam ble drept av ukjente gjerningsmenn i et attentat i Peshawar. Osama bin Laden ønsket ikke å involvere seg i den interne konflikten mellom muslimer i Afghanistan og flyttet i 1992 al-Qaidas hovedkvarter til Sudan der han ble ønsket velkommen av det revolusjonære islamistiske regimet til Hassan al-Turabi.

På sikt bidro mujahedins kamp i Afghanistan til en militarisering av den internasjonale islamistbevegelsen. Denne militariseringen kom på 1990-tallet til uttrykk på ulike måter – som muslimsk fremmedkrigervirksomhet i konfliktene i Bosnia og Tsjetsjenia, oppblomstring av revolusjonær islamisme i den arabiske verden og et mindre antall terrorangrep på vestlige mål som i varierende grad kunne knyttes til afghaner-arabere. Krigen i Afghanistan dannet også grunnlaget for opprettelsen av det som senere ble terrororganisasjonen al-Qaida, selv om det ikke var gitt i 1989 hvilken retning organisasjonen kom til å ta etter krigens slutt. Bin Ladens anti-amerikanske agenda utviklet seg over tid og som følge av en rekke faktorer utenfor Afghanistan, ikke minst Golfkrigen i 1990–1991 og Saudi-Arabias undertrykkelse av islamistisk opposisjon utover på 1990-tallet.

• Afghanistans samtidshistorie
• mujahid
• Jihad
• Taliban
• al-Qaida

• Gilles Dorronsoro, Revolution unending: Afghanistan, 1979 to the present (New York: Columbia University Press, 2005)
• Barnett Rubin, The Fragmentation of Afghanistan (New Haven, CT: Yale University Press, 2007)