Palazzo Barberini – Store norske leksikon

Palazzo Barberini. Fasaden med de to fløyene på hver side.

Vlad Lesnov.

Lisens:

Palazzo Barberini er et barokk palass i Roma, som ligger ved Piazza Barberini nordøst for Quirinal-høyden. Palazzo Barberini har en nyskapende barokk plan og regnes som et av hovedverkene i italiensk barokk. I 1949 overtok den italienske stat palasset og ominnredet det til kunstmuseum. I 1953 ble palasset åpnet for publikum som en del av Galleria Nazionale d’Arte Antica.

Faktaboks

Uttale: palazzo barberini

Pave Urban 8. ønsket å oppføre et palass for sine slektninger, Barberinifamilien. Han ga oppdraget til tre av tidens ledende arkitekter, Carlo Maderno, Gian Lorenzo Bernini og Francesco Borromini, som utformet palasset i årene 1625–1633.

Historikk

Der Palazzo Barberini ble bygd, lå det opprinnelig en vinmark med en villa eid av familien Sforza. Villaen var bygd på restene av antikke bygninger. I 1624 kjøpte pave Urban 8. villaen, som han ville utvide til et storslått palass for Barberinifamilien. Han utnevnte nevøen, kardinal Francesco Barberini, til leder av utbyggingen. Carlo Maderno startet prosjektet.

Konstruksjon

Fra karnevalsfeiringen 28.februar 1656 i palazzo Barberini, til ære for dronning Kristina av Sverige. malt av Filippo Gagliardi og Filippo Lauri. Museo de Roma

Ghirlandajo.

Lisens: Public Domain

Villa Sforza ble innlemmet i det nye palasset. Sforza-vingen er den delen av bygningen som vender mot Piazza Barberini.

Maderno utformet en helt ny grunnplan med to fløyer bundet sammen av en sentral hall, som til sammen dannet en H-form. Rundt bygningen ble det anlagt et stort hageområde med en blanding av formale hager, innelukkete plasser, trær og bed med sjeldne planter.

Etter Madernos død i 1629 overtok Borromini og Bernini arbeidet og fullførte palasset.

På baksiden av Sforza-vingen bygde Bernini i 1634 en fløy som inneholdt et teater med plass til 2000 tilskuere. Det ble revet i 1932 for å gjøre plass til Via Barberini. På denne siden var det en åpen plass der det ble holdt overdådige arrangementer. Et eksempel er en storslått fest under karnevalsfeiringen i 1656, som ble holdt til ære for den svenske dronning Kristina.

Fra 1620 arbeidet diverse kunstnere og håndverkere med videre dekorering av interiøret. Det siste prosjektet, en leilighet i rokokko-stil i palassets toppetasje, ble utført på midten av 1700-tallet. Barberini-familien bodde der til 1955. Denne delen har siden hatt begrenset åpningstid for publikum.

Formål og bruk

Statue av Bertel Thorvaldsen i hagen foran palasset. Kunstneren hviler venstre arm på en figur som fremstiller Håp. Selvportrettet ble laget i 1839 og reist i 1925.

Thurid Vold.

Lisens: CC BY NC SA 3.0

Palasset og anlegget rundt skulle først og fremst være et uttrykk for familien Barberinis velstand og deres høye status, men det var også en møteplass for berømte personer innenfor kunst og kultur på 1600-tallet.

Opprinnelig var hovedinngangen til palasset også mot Piazza Barberini. I dag er inngangen i den sentrale delen mellom de to fløyene som vender mot Via delle Quattro Fontane.

I øverste etasje var det et bibliotek med 60 000 bøker og 10 000 manuskripter. I 1902 ble hele biblioteket, inkludert hyllene utformet av Bernini, flyttet til Vatikanet.

På samme side som teateret ble det bygd en stor stallbygning. Fra 1822 til 1834 hadde den danske skulptøren Bertel Thorvaldsen sitt studio der. I hagen foran palasset står en legemstor statue med selvportrett av kunstneren, laget i 1839 og reist i 1925.

Til tross for økonomiske problemer klarte etterkommere av Barberini-familien å beholde palasset og eiendelene til 1935, utenom en kort periode. Pave Innocens 10., den nye paven etter Pave Urban 8.s død i 1644, hadde et svært dårlig forhold til Barberini-familien og anklaget dem for underslag. Det endte med at de måtte flykte til Frankrike i 1645. Etter hvert opphevet paven anklagen, og Barberini-familien flyttet tilbake til palasset i 1653.

Eksteriør

Den midterste blokken i palasset med arkader i alle tre etasjene. Borromini har utformet vinduene i øverste etasje med falskt perspektiv.

Jean-Pierre Dalberá.

Lisens:

Den nåværende hovedinngangen fra Via Quattro Fontane er gjennom en smijernsport flankert av rikt dekorerte søyler. En bred vei langs hagen på forsiden av palasset fører opp til plassen mellom sidefløyene. Her er det en fontene fra 1865.

Den midterste blokken har tre etasjer med store buede åpninger (arkader). I grunnetasjen er det en åpen arkade, med inngangen som fører inn mot en stor hall. I de to andre etasjene er det glassvinduer. Mellom buene er det samme utforming som i Colosseum i Roma, med de tre søyleordenene: dorisk, jonisk og korintisk.

Borromini laget rammene rundt vinduene i øverste etasje med falskt perspektiv, slik at de ser dypere ut enn de er i virkeligheten. De to sidefløyene har firkantete vinduer med alternativt buete og trekantete frontoner.

Baksiden av palasset er asymmetrisk, med en bro der vogner kunne kjøre direkte inn til byggets praktetasje (piano nobile).

Interiør

Trappen til venstre, med firkantet løp, er laget av Bernini

Thurid Vold.

Lisens: CC BY NC SA 3.0

Den ovale, spiralformete trappen til høyre er laget av Borromini

Thurid Vold.

Lisens: CC BY NC SA 3.0

Fra den store inngangshallen i grunnetasjen er det på venstre side en stor trapp med firkantet løp, utformet av Bernini. På høyre side er det en oval, spiralformet trapp av Borromini. Bernini gjorde muligens noen endringer på Borrominis opprinnelige plan. Begge trappene har doriske søyler langs trappeløpene. Mellom trappene er det to ovale rom med gjennomgang til hagen på baksiden og inngang til museet, Galleria nazionale d’Arte antica.

Store deler av tak og vegger er rikt dekorert med fresker. Pietro da Cortona var den sentrale kunstneren, som i årene 1633–1639 utførte mange av verkene. Pietro da Cortona var også arkitekt og deltok i den arkitektoniske planleggingen. Men hans hovedverk var takfresken i det største rommet i palasset. Salen ligger sentralt i piano nobile og strekker seg over to etasjer. Taket er dekorert med Cortonas freske Det Guddommelige Forsyns Triumf, med en rekke allegoriske scener. Den pavelige tiaraen og nøklene til pave Urban 8., sammen med biene fra Barberinis familievåpen, er symboler på Barberini-familiens storhet.

I den høyre fløyen er en annen stor sal, Marmorsalen, oppkalt etter familiens samling av antikke marmorstatuer. I dag er det bare noen få verk igjen, med La Velata (Den tilslørte kvinne) (1743) av Antonio Corradini som et høydepunkt.

Galleria Nazionale d’Arte Antica

I 1953 ble palasset en del av Galleria Nazionale d’Arte Antica sammen med Palazzo Corsini, som åpnet i 1895. Den store kunstsamlingen, som hovedsakelig er utstilt i venstre fløy, er særlig rik på verk fra 1500- og 1600-tallet. Blant de mest kjente maleriene er La Fornarina (ca. 1520) av Rafael, Narsissus (1597–1599) og Judith halshugger Holofernus (ca. 1599), begge av Caravaggio, og Henrik 8 (1540) av Hans Holbein d.y.

I palassets høyre fløy vises også midlertidige utstillinger med tema fra ulike perioder. Sommeren 2024 var det en omfattende utstilling med amerikansk samtidskunst. Verkene ble vist i alle de tre etasjene i høyre fløy, også i rokokko-leiligheten.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Arkitektur i barokken

Thurid Vold

Universitetslektor i kunsthistorie, OsloMet – storbyuniversitetet