Per Hafslund

Per Hafslund bodde hele sitt liv i Drammen eller Lier. Han tok examen artium ved Drammen Latinskole og naturvitenskapelig embetseksamen med zoologi som hovedfag ved Universitetet i Oslo 1946. Emnet for hovedfagsoppgaven var barkbiller, og han ble deretter stipendiat ved Det norske Skogforsøksvesen i Ås, samtidig som han var lektor ved Drammen gymnas. Siktemålet var en vitenskapelig karriere og utdannelse til statsentomolog, men det viste seg snart at dette passet dårlig med hans natur. Livsoppgaven ble i stedet undervisning og formidling av vitenskapelig stoff for allmennheten.

Hafslund deltok i skolekringkastingen fra 1952 og laget i alt 35 programmer frem til 1959. Da ble han engasjert i fjernsynet. I samarbeid med Sverre Tinnå produserte han 64 fjernsynsprogrammer som ble uhyre populære. Det var planlagt ytterligere 11 programmer da Hafslund fikk astmabronkitt 1977 og måtte avbryte fjernsynsarbeidet. Imidlertid fortsatte han å lage naturprogrammer for radio som, i motsetning til fjernsynsprogrammene, ble til ute i det fri.

Med fjernsynsprogrammene ble Per Hafslund kjendis før ordet var oppfunnet. «Jeg husker jeg møtte Einar Rose i TV-korridoren i 1964,» fortalte Hafslund ved en anledning. «Men jøssess,» sa Rose, «der kommer NATUR’N selv jo.» Fargerik, impulsiv, kunnskapsrik, engasjert, humoristisk med et unikt fortellertalent er ord som karakteriserte personen Per Hafslund.

Han var en ettertraktet og fengslende foredragsholder. Etter en gjesteforelesning ved Universitetet i Trondheim honorerte studentene ham med langvarig trampeklapp. I privatlivet underholdt han gjerne med et vell av selvopplevde dyrehistorier. I hjembyen Drammen eksisterte i mange år den uformelle klubben «Naturisten» som bestod av et titalls naturvenner. Med Hafslund som det selvsagte midtpunkt gikk ofte praten til langt på natt. Temaet var høyst variert, men fokuserte på zoologi, botanikk, geologi og lokalhistorie.

Som gourmet var Hafslund dramatisk eksepsjonell. «Jeg eter alt unntatt kona,» sa han spøkende, noe han til seernes forferdelse også demonstrerte i sine fjernsynsprogrammer. Men da han skulle vise at det gikk an å spise en levende slimål, holdt det på å gå riktig galt. Ålen presset ut et slimsekret som satte seg fast, og han holdt på å miste pusten. Først etter å ha drukket en flaske eddik fikk han slimet ut, men munnen var tapetsert en hel uke etterpå.

Naturinteressen fikk Hafslund i 10-årsalderen fra sin far, som var en ivrig naturmann, jeger og fisker. Men å skyte dyr for sportens skyld kunne Per ikke tenke seg. I stedet ble han kamerajeger i dyreriket og bygde etter hvert opp et kjempearkiv med 50 000 svarthvitt-bilder og 20 000 fargebilder, særlig av virvelløse dyr i forskjellige utviklingstrinn. Dette verdifulle billedarkivet er fremdeles i familiens eie.

Hafslund stod gjerne opp kl. 4.30 om morgenen og satte i gang med dagens oppgaver. Han skrev hundrevis av avisartikler om de forskjelligste dyr, illustrert med egne fotografier. Han skrev to bøker om «naturens eventyr» og gav ut en lærebok i zoologi.

Han ble en legende på det populær-vitenskapelige plan, ble oversvømmet av forespørsler fra publikum og måtte til slutt skaffe seg hemmelig telefonnummer for å få arbeidsro. De mange unge drammensere som var så heldige å få ham som lærer i naturfag, glemmer aldri hans entusiasme og sprudlende undervisning. Utvilsomt har Hafslund med sine bøker, avisartikler og programmer i radio og fjernsyn i høy grad bidratt til å spre interessen og forståelsen for natur og dyreliv.

• NRK: Gjensyn med Per Hafslund.
• NRK: Tigerpyton i studio. Fra Gjensyn med Per Hafslund

• Dyrelivet (sammen med H. V. Hauge), 1952
• Naturens eventyr, 1962
• Dyr i kameraøyet, 1964

H. S. Dehlin: «Våken spion i dyrenes forunderlige verden», i Aftenposten.4.2. 1967Ø. Risvik: «Per Hafslunds spennende liv med dyrene», i Norsk Ukeblad nr. 3/1983V. Larsen: «Hafslund i flekkflue-myra», i Aftenp.16.7. 1988