Sankt Dominikus

Sankt Dominikus var grunnlegger av Dominikanerordenen (Prekebrødrenes orden).

Rundt 1196/1197 ble han kannik ved katedralen i Burgo de Osma. I perioden 1203–1206 fulgte han sin biskop på to sendeferder til kong Valdemar 2 Sejr av Danmark. Gjennom kongen og erkebiskop Anders Sunesen ble de kjent med danskenes forsøk på å erobre og kristne Estland, og ønsket å slutte seg til dem. Dette ble forhindret av pave Innocens 3, som i stedet sendte dem til Sør-Frankrike for å forkynne mot katarene.

Denne virksomheten, forkynnelse «på apostlenes vis», det vil si til fots og i fattigdom, opptok Dominikus fra 1206 og frem til 1217, etter 1209 i ly av korstoget mot albigenserne (katarene). I 1215 knyttet han andre forkynnere til seg på formelt vis, noe som ble kimen til Prekebrødrenes orden.

Hans sammenslutning, som hadde rett til fritt å forkynne innenfor bispedømmet Toulouse, ble godkjent av Honorius 3 i desember 1216. Tanken om en forkynnerorden med internasjonalt virkefelt var imidlertid dukket opp allerede i forbindelse med 4. laterankonsil (1215) under Innocens 3, og ble gradvis akseptert av hans etterfølger. Allerede i 1217 ble brødre, i relativt beskjedent antall, sendt fra Toulouse til Spania og til universitetsbyene Paris og Bologna, det siste på grunn av Dominikus' vektlegging av en god utdannelse for fremtidige forkynnere.

I 1220 var utviklingen kommet så langt at det første generalkapittel kunne avholdes i Bologna. Det året, og ved generalkapitlet samme sted påfølgende år, ble ordenen organisert og institusjonalisert etter demokratiske prinsipper som en internasjonal orden i kirkens tjeneste. I 1221 planla Dominikus å vende tilbake til misjonen i Baltikum, men han døde 6. august. Han ble kanonisert i 1234. Festdag: 8. august.