katarer

Gjennom 1100- og 1200-tallet ble den romersk-katolske kirken stadig mer opptatt av å definere hva som var kirkens rette lære. Parallelt med dette ble det stadig viktigere også å gjøre det klart hva som var vranglære og kjetteri. Gjennom andre halvdel av 1100-tallet var Cistercienserordenen med på å trekke tydeligere grenser mellom dem som var innenfor og dem som var utenfor (kjettere, muslimer, jøder) kirkens rette lære. Paven og biskopene fulgte opp tidlig på 1200-tallet med viktige kirkerettslige definisjoner både av rett lære og av kjetteri. En viktig milepæl her er det store kirkemøtet i Laterankirken i Roma i 1215 (også kjent som det fjerde laterankonsil).

Kirken hadde også fra før tekster som definerte hva som var rett tro og rett lære, men konsilsvedtakene i 1215 er mer detaljert på flere punkter, blant annet når det gjelder læren om Gud, læren om treenigheten og læren om kirken, om dens prester og om dens sakramenter. Konsilet slår fast at ingen kan bli frelst utenfor kirken, at man trenger kirkens sakramenter for å bli frelst. Det sies også tydelig at det kun er ordinerte prester som kan forrette det helt sentrale nattverds-sakramentetet.

Om kjetterne heter det: «Vi fordømmer alle slags kjettere, uansett hvilket navn de måtte gå under. For selv om de har ulike ansikter, er de alle bundet sammen i halen (...)» Alle kirkens biskoper pålegges strengt å oppspore og forfølge kjetteri i sine bispedømmer. Biskopene blir også pålagt å bruke lekfolk som angivere der det kan være mistanke om kjetteri.

Gjennom en slik skjerpet kjetterpolitikk framstår ulike grupper av mennesker tydeligere enn før som «kjettere». Det gjelder også de såkalte katarene. «Katarer» var et navn som ble brukt av inkvisisjonen og av kirken, ikke av katarene selv. De kalte seg heller Bons Hommes («gode mennesker») eller Bons Chrétiens («Gode kristne»).

Katarene kunne som kirken henvise til Jesus selv og apostlene som forbilder, men la særlig vekt på bibelord, som Jesu tale om at «Mitt rike er ikke av denne verden» (Joh. 18,36). Sann etterfølgelses av Jesus måtte dermed være å befri seg mest mulig fra alt som har med denne verden å gjøre, og leve et asketisk og åndelig liv.

En beslektet form for kristendomstolkning, der det åndelige ble satt mest mulig radikalt opp mot det materielle, var kjent fra tidligere bevegelser i kristendommens historie, med de gnostiske retningene i antikken som de viktigste. Man går ellers ut fra at katarene på 1100- og 1200-tallet mottok impulser fra en gruppe kristne i Bulgaria som ble kalt bogomiler.

En beretning fra 1143 regnes ofte som den tidligste kilden med nærmere informasjon om kristne lik de som senere ble kalt katarer i Vest-Europa. Teksten var skrevet av munken Everwin av Steinfeld, og var stilet til den berømte lederen for cistercienserordenen, Bernhard av Claiveaux. Her fortalte Everwin om en gruppe kristne i området rundt Køln. De kalte seg Apostler eller Kristi fattige, og tok avstand fra kirkens presteskap og fra kirkens sakramenter. De regnet seg også som bedre kristne enn prestene og munkene siden de var mindre bundet til verden.

Everwin mente disse menneskene var en trussel mot den bestående kirken, og oppfordret Bernhard til å ta et oppgjør med dem. Bernhard av Clairveaux fulgte oppfordringen og reiste på en prekenturné til Rhin-området for å forebygge kjetteriet. Han så på utbryterne som «de små revene som ødelegger vinmarkene» (Høysangen 2,15). De måtte stoppes slik at de ikke skulle gjøre mer skade.

En annen kilde forteller om en bredere organisering av katarer i 1163. Da møttes ledere for katar-grupper i Frankrike og i Nord-Italia til et eget møte i nærheten av Toulouse. Men med sterkere forfølgelse fra kirkeledelsens side ble det vanskeligere å følge opp slike mer omfattende organisatoriske initiativer. Katarenes sak ble i stedet fremmet på regionalt og lokalt nivå, med lokale predikanter og åndelige ledere som samlet tilhengere rundt seg. I Languedoc-området var katarene dessuten helt fra 1100-tallet av organisert i fire egne katar-bispedømmer.

Særlig i Languedoc, der katarbevegelsen sto aller sterkest, var det religiøse avviket også nær knyttet til politiske konflikter mellom det nordlige og det sørlige Frankrike. Den verdslige øvrigheten, med Raymond VI av Toulouse i spissen, holdt sin vernende hånd over katargruppene i Languedoc, og ville ha seg frabedt at inkvisisjonen blandet seg inn i lokale forhold her.

Gjennom hele 1200-tallet og helt fram til 1329 var katarer i Sør-Frankrike utsatt for omfattende forfølgelser og i flere tilfeller også for massakre. Særlig kraftige forfølgelser startet med det såkalte albigenserkorstoget (med navn etter byen Albi som var et viktig katar-senter) i 1208. En pavelig utsending til Languedoc hadde dette året ekskommunisert (= støtt ut av kirken) Raymond 6. av Toulouse. Pavens mann ble kort tid etter myrdet. Reaksjonen fra pave Innocens III var å oppfordret de kristne til å samle seg til korstog mot katarene. Blant dem som gikk i spissen for korstoget var abbeden i det berømte cistercienserklosteret i Cîteaux. Her var målet både å slå ned katarenes kjetteri og å vinne over regional politisk motstand blant adelen i Languedoc.

Korsfarerne gikk brutalt fram. Sommeren 1209 ble flere tusen katarer massakrert av abbedens folk i Béziers. Andre byer (deriblant Carcasonne) ble inntatt i årene som fulgte. Først i 1229 ble det sluttet fred. Da var de fleste regionale herskerne som hadde støttet katarene nedkjempet.

Den videre forfølgelsen av katarer ble fra nå av overlatt til inkvisisjonen, med dominikanermunker i spissen. Gjenlevende katarer manglet på denne tiden det meste av den politiske støtten de hadde hatt, og var dermed mer utsatt enn før. Lokale ledere av inkvisisjonen var ikke desto mindre nidkjære i sitt arbeid, og flere godt dokumenterte prosesser mot katarer fant sted helt fram til 1329. Skriftlige referater fra disse inkvisisjonsprosessene er viktige (om enn ensidige) kilder til kunnskap om sene katargrupper og deres lære. Både bestselgerutgivelsen Montaillou av Emmanuel Le Roy Ladurie og The Yellow Cross av René Weis bygger framstillingen på slike kilder.

Ulike grupper av katarer kunne ha ulik religiøs profil. Felles for dem alle var at de anså seg som bedre Kristus-etterfølgere enn kirkens munker og prester, siden de levde et mer åndelig liv. Virkeligheten var for katarene preget av en grunnleggende motsetning mellom det åndelige og det materielle, og for den som ville være en god kristen gjaldt det å fjerne seg mest mulig fra det materielle og leve et mest mulig åndelig liv.

Det kunne man gjøre gjennom askese (lite mat og seksuell avholdenhet) og gjennom fattigdom og sosial uavhengighet (ikke være bundet av eiendom og familie i verden). Mange katarer la vekt på å unngå all mat som var knyttet til forplantning; de unnlot altså å spise både kjøtt, fisk og egg.

Innen de lokale gruppene av katarer fantes det en åndelig elite som ble omtalt som «de perfekte» (perfecti). De levde et liv preget av ekstra streng askese, og dro gjerne omkring to og to og holdt prekener for folk. Dette høyeste åndelige nivået kunne man nå gjennom et eget sakrament eller ritual som ble kalt consolamentum. Mange katarer gikk også igjennom dette ritualet helt på slutten av livet for å kunne gå døden i møte som et rent og åndelig menneske. Slik kunne man bli befridd fra reinkarnasjon, som mange katarer ellers mente var en fare for de som fortatt holdt fast i det materielle.

Andre kirkelige sakramenter ble avvist. Det gjaldt også nattverden, som hadde en helt sentral plass i den katolske kirkens liv og lære. Katarene tok videre avstand fra kirkens lære om at Gud skulle være treenig, og de avviste troen på at Kristus skulle gjenoppstå fra de døde. I stedet så de på Kristus som en åndelig størrelse som aldri hadde vært helt og fullt menneske (slik kirken lærte).

• inkvisisjonen
• kristendommens historie
• kjetter

• Auffarth, Christoph: Die Ketzer. Katharer, Waldenser und andere religiöse Bewegungen. München (Beck) 2005
• Brenon, Anne: Les Cathares. Pauvres du Christ ou Apôtres de Satan?, Paris (Gallimard) 1997
• Ladurie, Emmanuel Le Roy: Montaillou. Cathars and Catholics in a French village 1294–1324. Fransk original Paris (Gallimard) 1978, engelsk oversettelse Penguin 1980
• Lambert, Malcolm: The Cathars, Oxford (Blackwell) 1998
• Roux, Julie (red.) Les Cathares, Toulouse (Fournié) 2001
• Weis, René: The Yellow Cross. The Story of the Last Cathars´ Rebellion against the Inquisition. 1290–1329, London (Penguin) 2002.