Theodor Kramer

Kramer var soldat i første verdenskrig. Senere studerte han filosofi og jus; fra 1931 var han forfatter på heltid. Som jøde og sosialist (han var i 1933 med på å stifte en forening for sosialistiske forfattere) var han uønsket i Østerrike etter det såkalte Anschluss i 1938. I 1939 emigrerte han til Storbritannia, hvor han blant annet arbeidet som bibliotekar. Kramer ble værende i London helt til 1957, stadig mer preget av angst og depresjoner. Han døde et halvt år etter at han flyttet tilbake til Wien.

Kramers dikt er i formen tradisjonelt oppbygd. Ofte behandler han, som selv led av tunge depresjoner, livet til dem som falt utenfor samfunnets normer, alkoholikere og landproletariatet, men han har også skrevet naturlyrikk. Han debuterte som lyriker i 1929 med Die Gaunerzinke, deretter fulgte diktsamlingene Kalendarium (1930) und Wir lagen in Wolhynien im Morast (1931). Tekstene Verbannt aus Österreich (1943), Wien 1938 – die grünen Kader og Die untere Schenke (begge 1946), som alle ble publisert i London, reflekterer Kramers eksiltilværelse. Lob der Verzweiflung kom, som mange av forfatterens dikt, først ut posthumt i 1972.

Kramers verk, som ble brent og forbudt av nasjonalsosialistene, var lenge ukjent. I tillegg ble mange tekster publisert posthum. Først fra 1984 er verkene til Kramer igjen blitt tilgjengelige; i tidsrommet 1984–1987 utkom Gesammelte Gedichte (3 bind). Kramer anses i dag som en betydelig lyriker.

• Østerrikes litteratur

• Theodor Kramer i Deutsche Biographie
• Theodor Kramer i litteraraturarkivet til Østerrikes Nasjonalbibliothek