Usbekistans politiske system

Styresettet er autoritært, og beskrives av den amerikanske NGOen Freedom House som «ikke fritt». Til tross for at det har vært tendenser til liberalisering med tanke på økonomiske reformer, valgsystemet og korrupsjon siden Sjavkat Mirzijojev kom til makten i 2016, har reformene ennå ikke resultert i reell politisk pluralisme.

Ved presidentvalget i 2021 konkluderte Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) at til tross for forbedringer siden 2016, lever ikke Usbekistans juridiske rammeverk opp til internasjonale standarder for demokratiske valg.

Makthaverne har siden 1990-tallet rettferdiggjort et strengt styre gjennom frykten for at landet skal rives i stykker av etnisk og religiøs splid, da særlig med referanse til Usbekistans islamske bevegelse og Taliban i nabolandet Afghanistan. Uavhengige observatører mener imidlertid at denne trusselen er overdrevet.

Presidenten velges i allmenne valg for sju år. Ifølge landets lovgivning kan ikke presidenten sitte i mer enn to sammenhengende perioder. Usbekistans første president Islam Karimov satt midlertid ved makten i 25 år frem til han døde i 2016. Presidenten utnevner statsminister og regjering, men formelt skal utnevnelsene godkjennes av den øverste forsamlingen. Regjeringen er ansvarlig overfor presidenten. Presidenten er militær øverstkommanderende.

Lovgivende myndighet er lagt til et parlament med to kamre. Representanthuset (Oliy Majlis) velges i allmenne valg for fem år og har 120 medlemmer. Senatet har 100 medlemmer, 84 valgt av fylkesforsamlingene for fem år og 16 utnevnt av presidenten.

Partier med religiøst eller etnisk grunnlag er forbudt. Det finnes fem lovlige partier som er regimevennlige, og to reelle opposisjonspartier som opererer uoffisielt og som har blitt nektet registrering for å stille til valg.

Usbekistans grunnlov er fra 1992, og har blitt revidert 14 ganger siden, sist ved en folkeavstemning i 2023 som ikke levde opp til internasjonale standarder. Grunnleggende menneskerettigheter og pressefrihet er garantert av grunnloven, men disse følges i liten grad opp i praksis og blir videre innskrenket ved hjelp av lovgivning som er underordnet grunnloven.

I 2023 ble Usbekistans grunnlov betydelig revidert etter en folkeavstemning. Folkeavstemningen var planlagt for sommeren 2022. Den foreslåtte grunnlovsendringen tok sikte på en betydelig innskrenking av republikken Karakalpakstans autonomi, noe som førte til voldelige sammenstøt mellom politi og demonstranter sommeren 2022. Avstemningen ble derfor utsatt til 2023. Karakalpakstans autonomi i grunnloven ble bevart, men de fleste andre foreslåtte endringene til grunnloven ble vedtatt. De nye tilføyelsene til grunnloven sier blant annet at Usbekistan er en «sosial» og «sekulær» stat, og åpner for at presidenten kan bli gjenvalgt for en tredje periode.

Administrativt er det sentralt styrte landet delt inn i tolv fylker (oblaster), en autonom republikk, Karakalpakstan, samt hovedstadsområdet Tasjkent. Det er valgte råd i fylkene, mens den utøvende myndighet ligger hos statsutnevnte guvernører (khokimer). Karakalpakstan har sitt eget styresett, og styres av formannen for repubikkens øverste råd. Siden 2022 er Orynbaev Amanbai Tlewbaevich formann for Karakalpakstans øverste råd.

En viktig del av Usbekistans politiske system er Mahallah, som er et tradisjonelt muslimsk nabolagsfellesskap basert på sosial kontroll. Da Usbekistan var underlagt Sovjetunionen (1924–1991) ble mahallahene en del av sovjetstyrets øyne og øre ute i samfunnet. I 1993 gjorde Usbekistans myndigheter Mahallah til en del av det offisielle statlige systemet. Hver mahallah har flere lønnede statsansatte, og rapporterer til det lokale bystyret (hakimiyat). Et råd av eldre (oqsoqol) bestående av 6–8 medlemmer utgjør styret av Mahallah. Dette rådet brukes til å kontrollere befolkningen i sine respektive nabolag, overgi informasjon til myndighetene, og til å motarbeide radikal islam. OSSEs rapport fra presidentvalget i 2021 påpekte at Mahallahenes innblanding i alle deler av valgprosessen bidro til å underminere valgets gyldighet.

De øverste domstolene omfatter en forfatningsdomstol, høyesterett og den øverste økonomiske domstol. Videre er det domstoler på fylkesnivå og på lokalt nivå. Karakalpakstan har sitt eget rettsvesen, med en høyesterett som øverste domstol. Påtalemyndigheten ledes av en generalprokurator. De øverste representanter for rettsvesenet utnevnes av presidenten, som har betydelig kontroll over den dømmende makt.

• Usbekistan
• Usbekistans befolkning
• Usbekistans forsvar
• Usbekistans historie

• Blackmon, Pamela (2021) «After Karimov and Nazarbayev: change in Uzbekistan and Kazakhstan?», Central Asian Survey, 40:2, 179–196
• Blackwood, Maria (22. september 2020) «Uzbekistan». Congressional Research Service.
• Freedom House (2022) «Uzbekistan»
• Kamrava, Mehran (2020) ‘Nation-Building in Central Asia: Institutions, Politics, and Culture’, The Muslim World 110(1): 6–23
• Norwegian Helsinki Committee (7. juli 2022) «Old Elections in 'New Uzbekistan'»
• OSSE (22. april 2022) «Republic of Uzbekistan, Presidential Election 24. October 2021. ODIHR Election Observation Mission Final Report».
• Sattarov, Rafael (23. mai 2023) «A Reformer’s Conundrum: How the Uzbek Regime Undermines Its Own Stability», Carnegie Endowment for International Peace.
• Tolipov, Farkhod (14. juni 2023) «Uzbekistan’s Constitutional Referendum», The Central Asia-Caucasus Analyst.