Wangari Maathai

Maathai var blant de første kvinnene i Øst-Afrika som avla en doktorgrad, i 1971. I 1976 ble hun leder av det veterinærmedisinske fakultet ved universitetet i Nairobi.

Maathai var politisk opposisjonell under det autoritære regimet til president Daniel arap Moi. I Kenyas politiske kultur hvor etnisk tilhørighet er viktig, brukte Moi, som selv var kalenjin, hennes kikuyu-tilhørighet mot henne. Hun ble fengslet flere ganger. I 1997 stilte hun som presidentkandidat mot Moi som da hadde bekledd embetet siden 1978. Ved regimeskiftet i 2002 da Moi trakk seg tilbake, ble hun valgt inn i parlamentet med hele 84 prosent av stemmene i sin valgkrets. Fra 2003 til 2005 fungerte hun som visemiljøminister i Mwai Kibakis regjering.

Med solid kunnskap innen biologi og veterinærmedisin grunnla hun i 1977 bevegelsen Green Belt Movement, en organisasjon med hovedmål å stanse ørkenspredning og nedhogging av regnskog. Det viktigste virkemiddelet var planting av trær. Hun ble både nasjonalt og internasjonalt mest kjent som frontfigur for en uortodoks protestaksjon mot at deler av Uhuru Park – en grønn lunge i sentrum av Nairobi – skulle gi rom for et byggekompleks.

Etter hvert har Green Belt Movement, som drives særlig av kvinner, fått stor betydning for bevisstheten omkring bærekraftig utvikling i store deler av Afrika. Maathai engasjerte seg også i andre organisasjoner i sivilsamfunnet som Røde Kors.

Maathai har mottatt en rekke priser for sitt virke. I 1984 ble hun tildelt The Right Livelihood Award, Goldman miljøpris i 1994 og Sofieprisen i 2004. Mest kjent er hun som mottaker av Nobels fredspris i 2004. Hun ble også tildelt Indira Gandhi Peace Prize i 2006.

• Green Belt Movement
• Kenyas samtidshistorie