Willy Dahl

Willy Dahl vokste opp i et arbeidermiljø i Bergen og tok examen artium i 1946. Han hadde diverse strøjobber som journalist, sjømann og sjåfør før han startet sine studier ved Universitetet i Bergen. I 1955 ble han magister i litteratur og i 1958 cand.philol. med nordisk hovedfag.

I de følgende årene arbeidet han som lektor ved Bergen Katedralskole, inntil han ble universitetsstipendiat ved Universitetet i Bergen og fra 1965 universitetslektor i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo. Fra 1977 til 1981 var han professor ved daværende Universitetet i Trondheim (nå NTNU). Han var professor ved Universitetet i Bergen fra 1981 til 1992, og seniorstipendiat samme sted fra 1992 til 1995.

Dahls første verk, Stil og struktur (1965), ble en formidabel suksess. Det ble brukt som lærebok i stilistikk ved en rekke universiteter og høyskoler og kom i flere utgaver. Hans teoretiske utgangspunkt her og i hans tidligste tekstanalytiske verker er nykritikken eller New Criticism, som på denne tiden ennå ikke var nådd norske læresteder. Hans ærend var å lære elever og studenter å nærlese teksten uten sideblikk til litteraturhistorie og samfunnsproblemer, og Stil og struktur ble virkelig en øyeåpner. Boken er en pedagogisk fulltreffer ved at den både forklarer ulike stilistiske og strukturelle elementer som analytikeren bør forholde seg til, demonstrerer nærlesningsteknikken på kjente skjønnlitterære norske tekster, og samtidig får fram det historiske spennet i prosaens fortelleteknikker.

Nykritisk orientert er også studien Garman & Worse i nærlys. I en senere utgave, Garman & Worse i nærlys og perspektiv, utvides analysen med en sosialhistorisk tilnærmingsmåte. Et tilsvarende perspektiv finnes i hans bidrag til Konfrontasjoner.

Dahl hadde redaktøransvaret for Ordene og verden, en samling diktanalyser, og han har senere redigert flere antologier. I 1968 utgav han Perspektiver. Essays om norske klassikere. En nyttig håndbok er Nytt norsk forfatterleksikon.

Dahl oppga ikke sitt tekstnære utgangspunkt da den ideologikritiske bølgen veltet inn over universitetene på 1970-tallet. Men med hans arbeiderbakgrunn og sosialistiske sympatier falt det ham lett å slutte seg til og inkorporere den nye trenden i litteratursynet sitt. Som han skriver i Garman & Worse i nærlys og perspektiv (1973): «Det er ingen nødvendig motsetning mellom nykritikkens nærlys og den marxistiske litteraturteoris perspektiv, – de kan belyse teksten på hver sin måte, samtidig, og i utfylling av hverandre.» Dette sitatet forteller, med visse modifikasjoner, noe om de to bærebjelkene i Dahls senere litteraturforskning; de ble grunnlaget både for hans fine monografi Kristian Elster. Veien fra Grundtvig til Marx (1977) og for hans senere litteraturhistorieskriving.

Det personlig-biografiske stoffet ble nedtonet til fordel for en dialektisk-materialistisk metode, hvor forfatteren mer blir betraktet som produkt av og representant for bestemte samfunnsgrupper og -klasser enn som et særegent individ. Hans viktigste teoretiske utgangspunkt var verkene til kulturteoretikeren Raymond Williams og kultursosiologen Lucien Goldmann.

Dahls første litteraturhistoriske arbeid er Fra 40-tall til 60-tall (1969), en lettfattelig oversikt over norsk etterkrigslitteratur, senere utvidet under tittelen Fra 40-tall til 70-tall. Arbeidet med denne la grunnlaget for bind 6 i Norges litteraturhistorie, Vår egen tid 1945–70, som til dels ble kraftig kritisert, især fra forfatterhold, på grunn av enkeltvurderinger og hele det politiske perspektivet.

Syntesen av nærlesning og sosial og politisk historie ble et viktig utgangspunkt for Dahls største bragd, den trebinds store litteraturhistorien Norges litteratur. Tid og Tekst 1814–1972 (1981–1989). Her brøt han med tradisjonelle litteraturhistoriske epokeinndelinger og tok i stedet utgangspunkt i skjellsettende politisk-historiske begivenheter, som årstallene antyder.

Litteraturhistorien vakte stor oppmerksomhet, både av negativ og positiv art. Anmelderne var ikke alltid overbevist av Dahls løsninger; de mente at noe av sammenhengen og oversikten gikk tapt når det enkelte forfatterskapet ble splittet opp over ulike kapitler og sosiale roller ble viktigere enn forfatterindividet. Noen pekte også på at kvinnelige forfattere ble nedprioritert. De fleste understreket likevel at hans metode kunne gi ny litteraturhistorisk innsikt og interessante omvurderinger av velkjente eller glemte forfatterskap.

Dahl var i flere år tilknyttet Arbeiderbladet som litteraturkritiker og skrev også ellers ofte om litteratur i aviser og tidsskrifter – gjerne med polemisk snert.

Et annet viktige felt i Dahls forskning og formidling har vært hans arbeid for å få kriminallitteraturen og underholdningslitteraturen fram i lyset og gjøre den til gjenstand for seriøs forskning. I 1974 utga han 'Dårlig' lesning under parafinlampen, og siden fulgte en rekke bøker om underholdningslitteratur, som kulminerte med storverket Dødens fortellere. Den norske kriminal- og spenningslitteraturens historie (1993).

Melkior Pedersens satiriske roman Natteritt. En roman om godtfolks barn i det villeste vesten (1978) bærer bud om Willy Dahls intime kjennskap både til western-sjangeren og til norsk klassisk skjønnlitteratur.

Av hans øvrige arbeid må nevnes hans biografi Arnulf Øverland (1989) – ikke uten en viss polemisk snert – og hans fine innføring i lyrikk, Inn i diktet, fra Edda til Eldrid (2002). Også på dette området er han en kjenner – og noen ganger en gjøgler, hvilket han viser i DIKT! (1968), der han parodierer kjente norske lyrikere på eminent vis. I 2000 kom Fortellingen om Bergen, et praktverk om Bergens historie, levende og personlig fortalt.

• krimlitteratur
• norsk litteraturhistorie
• triviallitteratur

• 16 skribenter søker en leser: en kollegial hilsen til Willy Dahl på 60-årsdagen 26. mars 1987
• En litterær veiveiser. Festskrift til Willy Dahl på 90-årsdagen, 2017
• Rottem, Øystein: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2), bind 2, 2000