abrodd

Planten kan bli opptil to meter høy og har fint delte, mørkegrønne blad og blomstene i små, runde korger. Den har sin opprinnelse i Lilleasia.

Abrodd dyrkes i hager, men den er funnet forvillet noen steder på Sørlandet.

Det er unge blader som brukes, enten friske eller tørkede. Avbrodd har en sterk og litt ubehagelige lukt og bitterhet, som gjør at den bør brukes med forsiktighet. Likevel er den velegnet i fet mat som svin, and, gås og fårekjøtt på samme måte som burot. Abrodd gir også et løft til forholdsvis smakløst kjøtt som kalkun og kalv.

Urten har blitt brukt som brennevinskrydder og som smakstilsetning i kaker og eddiker.

Abrodd er en gammel kulturplante i Europa. I Norge ble den innført av munker og er omtalt for første gang på 1600-tallet. Urten var vanlig hos oss fram til første del av 1900-tallet. Den ble plantet ved fjøsdøra, der man kunne gni lukta av hendene etter å ha vært i fjøset. Også ved utedoen var det vanlig å ha en abrodd stående for å dempe vond lukt. I klesskapet la man gjerne en kvist med abrodd for å få frisk lukt i tøyet og holde møll og annet utøy borte.

I tillegg til å være krydderurt og duftplante er abrodd også en gammel medisinurt. Den ble brukt mot blant annet astma, menstruasjonssmerter og innvollsorm.

• kurvplantefamilien