alawier

Hei, denne mindre artikkelen bruker ikke kilder, som ikke er nødvendig. Men i lys av det er jeg litt forvirret av kommentaren at Alawitter ikke bruker Koranen. Veldig mye av informasjon om retningen er enten gammel og tvilbart, mens mer moderne informasjon er nyere, men av mindre omfang, gitt at bekreftet informasjon er dyrere en gamle myter eller andrehånds informasjon av tapt litteratur, eller sjelden og vanskelig for studenter og få i tak i. Men denne kommentaren er unik i akademisk litteratur jeg har funnet om de. Mens mye har blitt skrevet om de skulte bøkene. Har jeg aldri lest at alawitter ikke bruker Koranen av folk utenfor retningen. Mens en del innenfor står sterkt på at mesteparten av teologien deres kommer fra Koranen. Så hadde hjulpet med utdypning i hva som kan anses som et uvanlig(og for Alawitter selv sikkert kontroversielt) punkt.

*Arapalawitter (Nusayriene)**

Arapalawitter bor også innenfor Tyrkias grenser, og det anslås at deres antall er mellom 250 000 og 1 000 000. De skjuler sin identitet i samfunnet. I Tyrkia bor de i Hatay, Adana og Mersin. Deres tro er ikke offentlig kjent. Kvinner får ikke opplæring i religion; menn bor sammen med personer kalt "religionsonkel" når de når en viss alder og lærer religionen. De sverger å beskytte religionshemmelighetene sine hele livet, om nødvendig med livet som innsats. Reinkarnasjon er en del av deres tro. Ali, Muhammed, Allah-treenigheten ligner i stor grad på treenighetslæren i kristendommen. En teori hevder faktisk at de er kristne arabere som har vært nødt til å skjule sin identitet. Alevismen har trolig fungert som et beskyttelsesskjold for dette folket, slik den har vært for mange armenere i Tyrkia.

Deres bønn er ikke den kjente muslimske bønnen; den utføres ved å gjenta noen ord i stillhet mens man ligger, går eller sitter. Deres faste handler ikke om å avstå fra mat, men om å unngå dårlige ord, noe de kaller "tungefaste". Imidlertid finnes det også de som faster ved å avstå fra mat. I sine bønner forbanner de islamske kalifer som Abu Bakr, Osman og Umar. De har ingen pilegrimsferd til Mekka. Alkohol er ikke forbudt i deres religion og konsumeres ofte. Kvinnene viser ikke den "tilbaketrekningen" som man ser i islam; menn og kvinner deler de samme omgivelsene. Kvinnene dekker ikke til hodet, og de deler ansvaret for familiens forsørgelse.

Selv om de ble utsatt for en streng assimilasjonspolitikk i republikktiden, har de generelt respekt for Tyrkias grunnlegger på grunn av prinsippet om sekularisme som ble innført med republikken. De spiser ikke kjøttet til hunndyr som har menstruasjon, hovdyr eller svin. Deres religiøse toleranse er svært høy; de lever fredelig sammen med kristne og jøder. Inntil nylig var det svært strenge regler mot å gifte seg med noen som ikke var Nusayri, men denne regelen har gradvis blitt mykere. De er maktesløse overfor det stadig økende presset fra sunni-islam. De er verken elsket av sunnimuslimer eller respektert av kurdiske og tyrkiske alevitter, som betrakter dem som en avvikende sekt utenfor islam. (Som ektefelle til en Nusayri deler jeg oppfatningen om at Nusayrienes tro ikke har noe med islam å gjøre, men dessverre brukes dette som en fornærmelse.) De er en av de gruppene som har blitt hardest rammet av Tyrkias økende islamisering og borgerkrigen i Syria. De har diasporaer i mange land, som Brasil, Argentina og Australia. Deres matkultur er velutviklet, de er sekulære, gjestfrie, vennlige og et folk det er hyggelig å tilbringe tid sammen med. Mitt subjektive syn er at de ikke er en islamsk sekt, men en egen religion eller esoterisk samfunn.

Jeg vil gjerne legge til noen få punkter til det forrige innlegget mitt. Denne gruppen tror at deres opprinnelse stammer fra de monofysittiske kristne Ghasanidene, som var en vasallstat under Romerriket. (Det er kjent at Ghasanidenes etterkommere i dag er syriske arabiske kristne) De liker også å bruke tittelen 'Kongen av araberne', som ble gitt av den bysantinske keiseren Tiberius II, men de vil helst ikke forklare dette. At de er Nasrani (kristne) er en kilde til stolthet blant noen religiøse lærde.

De drepte Muhammeds utsending, Haris bin Umayr al-Azdi, og kjempet deretter mot den islamske hæren ledet av Khalid bin Walid. Islamske kilder overdriver antallet soldater i denne hæren til 100.000, mens det er kjent at den bysantinske hæren på den tiden bare var på rundt 50.000. Denne hendelsen førte til slaget ved Mu'ta. Ifølge bysantinske kilder ble dette sett på som en mindre hendelse der banditter ble oppløst etter anmodning fra guvernør Shurahbil bin Amr al-Ghassani. Muhammed svarte de som spurte hvorfor han ikke deltok i slaget, med 'Allah ønsket det ikke.' Da denne hæren ble oppløst, ble verset fra sura At-Tawba 29 åpenbart, som ga muslimene ny motivasjon. I verset står det: 'De er ikke deserterere, men krigere som kjemper om igjen og om igjen.' Dette var det første slaget eller sammenstøtet mellom Muhammed og Bysants. Selv om Mekka ennå ikke var erobret, støtter det at en liten gruppe fra Medina angrep Bysants, som var datidens supermakt, teorien om at det virkelige Mekka faktisk var Petra.

(Avstanden mellom Mu'ta (Al-Karak) og Medina er 1020 km, og selv om dette området ble svekket av sasanidene, var det fortsatt en del av Romerriket, datidens supermakt. Stedet hvor slaget ved Mu'ta fant sted, Al-Karak, ligger 120 km nord for Petra.)

På grunn av deres støtte til de kristne under korstogene, ble de senere utsatt for harde straffer fra muslimene.