På bakgrunn av sin sentrale rolle under revolusjonen og som nær alliert av Khomeini, lå Khamenei godt an på veien til politisk lederskap i den nyopprettede islamske republikken. Etter revolusjonen i 1979 ble Khamenei utnevnt til generalsekretær i det senere oppløste islamske revolusjonære partiet. Under store deler av Iran-Irak-krigen (1980–1988) hadde Khamenei en ledende rolle for Irans væpnede styrker, noe som gjorde at han utviklet nære bånd med sentrale generaler i Irans revolusjonsgarde.
Khamenei overlevde et bombeattentat i 1981, som medførte at han fikk lammelse i den ene armen. Denne hendelsen bidro også til å styrke hans politiske posisjon. Kort tid etter ble han valgt til president, og satt i dette embetet fra 1981 til 1989.
Det var i utgangspunktet andre politiske og religiøse ledere som lå an til å overta Khomeinis rolle som øverste leder, blant dem stor-ayatollah Hussein-Ali Montazeri. Etter intern uenighet om retningen Den islamske republikken gikk i, endret Khomeini mening bare noen måneder før sin død. Da Khomeini døde i 1989, ble dermed Khamenei aktuell til å overta stillingen som Irans statsoverhode og øverste leder (velayat-e faqih). Khamenei hadde imidlertid ikke alle de nødvendige kvalifikasjoner som denne rollen krevde.
Øverste leder anses som stedfortreder for den tolvte imam, som ifølge sjiaislamsk teologi gikk i skjul på 800-tallet. Øverste leder innehar dermed både religiøs og politisk autoritet. I kjølvannet av Khomeinis død oppsto det diskusjon rundt Khameneis kvalifikasjoner som øverste leder. Ifølge den iranske grunnloven var det krav om at landets øverste leder skulle ha status som høyeste autoritet blant sjiaislamske lærde og være en såkalt marja-e taqlid («kilde til etterligning»). Khomeini hadde oppnådd denne posisjonen, men Khamenei var verken anerkjent som marja eller ayatollah. Han manglet de nødvendige religiøse kvalifikasjonene. Til tross for dette hadde Khomeini foreslått Khamenei som ny øverste leder. Løsningen ble en grunnlovsendring som endret kvalifikasjonskravene til denne stillingen. Ekspertrådet, som utnevner Irans øverste leder, sluttet seg også til Khameneis kandidatur.
Rollen som velayat-e faqih innebærer både politisk og religiøs makt, og landets øverste leder skal dermed ha religiøs så vel som politisk oppslutning. Khamenei hadde på bakgrunn av sin motstand mot sjahen og innsats under Iran-Irak-krigen, opparbeidet seg politisk autoritet. Blant annet hadde han støtte fra sentrale generaler i revolusjonsgarden. Det store spørsmålet var om også de religiøse lærde ville følge Khamenei som religiøs leder. En del lærde sluttet seg til ham på bakgrunn av Khomeinis anbefaling, mens andre ikke så noen alternativer til Khameneis kandidatur. Da Khamenei ble utnevnt til øverste leder, var det hans politiske bakgrunn som ble tillagt betydning, og særlig tilslutning fra revolusjonsgarden som ble avgjørende for hans oppslutning. Kort tid etter ble hans religiøse rang hevet til stor-ayatollah.
Posisjonen som øverste leder er unik i Iran og ellers i verden. Øverste leder kontrollerer i prinsippet hæren, politiet og sentrale medier. Han fører tilsyn med og utnevner halvparten av medlemmene i vokterrådet, som godkjenner kandidater til alle valg og har vetorett til alle lovforslag som foreslås av parlamentet. Øverste leder styrer dessuten det nasjonale sikkerhetsrådet og har siste ord i saker som angår utenriks-, så vel som innenrikspolitiske saker. Khamenei er dermed, i kraft av sitt embete, den mektigste personen i Iran.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.