Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                

Faktaboks

ayatollah Ali Khamenei

Sayyid Ali Hosseini Khameneh

Uttale
khamenˈei
Født
19. september 1939, Mashhad

ayatollah Ali Khamenei er en iransk religiøs leder og politiker som siden 1989 har vært Irans statsoverhode. Som øverste leder (velayat-e faqih) er han landets mektigste person.

Khameneis ståsted i iransk politikk betegnes som ultrakonservativt. Han verner om Den islamske republikkens prinsipper, og gjennomgangstemaer er bekjemping av vestlig imperialisme og især kampen mot USA og Israel. Til tross for økende press over de siste tiår både fra egen befolkning og internasjonalt, har Khamenei opprettholdt kontroll i landet og styrket sin posisjon som øverste leder, mens presidenten og parlamentet har blitt tilsvarende marginalisert.

Bakgrunn

Khamenei ble født i Mashhad og vokste opp i beskjedne kår i en søskenflokk på åtte. Hans far var religiøs lærd. Familien hans tilhører den etniske minoritetsgruppen azeri, som regnes som den største minoritetsgruppen i Iran.

Utdanning

I tidlig alder startet Khamenei med religiøse studier i sin fødeby Mashhad. Da han var i tyveårene, fortsatte han sin religiøse utdanning i Qum, under framtredende sjiaislamske lærde – blant annet ayatollah Ruhollah Khomeini. Etter flere års studier innen sjiaislamsk teologi, oppnådde Khamenei tittelen hojat al-islam. Dette er en tittel som betegner en sjiaislamsk autoritet, rangert rett under en ayatollah.

Rolle under revolusjonen

Foto av Khamenei i uniform.
Ali Khamenei steg i anseelse under krigen mot Irak (1980-1988) da han hadde en ledende militær rolle.
Foto av Ali Khamenei
AP/NTB.

I opptakten til den iranske revolusjonen underviste Khamenei i religiøse studier. Samtidig drev han med politisk motstandsaktivitet mot det sittende Pahlavi-dynastiet. Flere ganger i perioden 1964–1978 ble han fengslet på grunn av sin aktive rolle i protester mot sjahen. I denne perioden opprettholdt Khamenei nær kontakt med Khomeini, som da levde i eksil.

Veien til politisk lederskap

Khamenei med turban og briller, taller til folkemengde.
Khamenei var ikke rangert høyest blant de religiøst lærde i Iran da ayatolla Khomeini døde i 1989, men ble likevel hans etterfølger. Han holdt da den lavere tittelen hojat al-islam, men ble senere gjort til stor-ayatolla.
Foto av Ali Khamenei
AP/NTB.

På bakgrunn av sin sentrale rolle under revolusjonen og som nær alliert av Khomeini, lå Khamenei godt an på veien til politisk lederskap i den nyopprettede islamske republikken. Etter revolusjonen i 1979 ble Khamenei utnevnt til generalsekretær i det senere oppløste islamske revolusjonære partiet. Under store deler av Iran-Irak-krigen (1980–1988) hadde Khamenei en ledende rolle for Irans væpnede styrker, noe som gjorde at han utviklet nære bånd med sentrale generaler i Irans revolusjonsgarde.

Khamenei overlevde et bombeattentat i 1981, som medførte at han fikk lammelse i den ene armen. Denne hendelsen bidro også til å styrke hans politiske posisjon. Kort tid etter ble han valgt til president, og satt i dette embetet fra 1981 til 1989.

Det var i utgangspunktet andre politiske og religiøse ledere som lå an til å overta Khomeinis rolle som øverste leder, blant dem stor-ayatollah Hussein-Ali Montazeri. Etter intern uenighet om retningen Den islamske republikken gikk i, endret Khomeini mening bare noen måneder før sin død. Da Khomeini døde i 1989, ble dermed Khamenei aktuell til å overta stillingen som Irans statsoverhode og øverste leder (velayat-e faqih). Khamenei hadde imidlertid ikke alle de nødvendige kvalifikasjoner som denne rollen krevde.

Øverste leder anses som stedfortreder for den tolvte imam, som ifølge sjiaislamsk teologi gikk i skjul på 800-tallet. Øverste leder innehar dermed både religiøs og politisk autoritet. I kjølvannet av Khomeinis død oppsto det diskusjon rundt Khameneis kvalifikasjoner som øverste leder. Ifølge den iranske grunnloven var det krav om at landets øverste leder skulle ha status som høyeste autoritet blant sjiaislamske lærde og være en såkalt marja-e taqlid («kilde til etterligning»). Khomeini hadde oppnådd denne posisjonen, men Khamenei var verken anerkjent som marja eller ayatollah. Han manglet de nødvendige religiøse kvalifikasjonene. Til tross for dette hadde Khomeini foreslått Khamenei som ny øverste leder. Løsningen ble en grunnlovsendring som endret kvalifikasjonskravene til denne stillingen. Ekspertrådet, som utnevner Irans øverste leder, sluttet seg også til Khameneis kandidatur.

Rollen som velayat-e faqih innebærer både politisk og religiøs makt, og landets øverste leder skal dermed ha religiøs så vel som politisk oppslutning. Khamenei hadde på bakgrunn av sin motstand mot sjahen og innsats under Iran-Irak-krigen, opparbeidet seg politisk autoritet. Blant annet hadde han støtte fra sentrale generaler i revolusjonsgarden. Det store spørsmålet var om også de religiøse lærde ville følge Khamenei som religiøs leder. En del lærde sluttet seg til ham på bakgrunn av Khomeinis anbefaling, mens andre ikke så noen alternativer til Khameneis kandidatur. Da Khamenei ble utnevnt til øverste leder, var det hans politiske bakgrunn som ble tillagt betydning, og særlig tilslutning fra revolusjonsgarden som ble avgjørende for hans oppslutning. Kort tid etter ble hans religiøse rang hevet til stor-ayatollah.

Posisjonen som øverste leder er unik i Iran og ellers i verden. Øverste leder kontrollerer i prinsippet hæren, politiet og sentrale medier. Han fører tilsyn med og utnevner halvparten av medlemmene i vokterrådet, som godkjenner kandidater til alle valg og har vetorett til alle lovforslag som foreslås av parlamentet. Øverste leder styrer dessuten det nasjonale sikkerhetsrådet og har siste ord i saker som angår utenriks-, så vel som innenrikspolitiske saker. Khamenei er dermed, i kraft av sitt embete, den mektigste personen i Iran.

Politisk ståsted

Khameneis ståsted i iransk politikk betegnes som ultrakonservativt. Han regnes som en «hardliner» og «prinsipprytter» –en som verner om Den islamske republikkens prinsipper. I sine taler henviser han stadig til ideologiske prinsipper som rettferdighet, uavhengighet og islamsk fromhet. Dette er prinsipper som gjennomsyrer hans politiske budskap. Andre gjennomgangstema er bekjempelse av vestlig imperialisme, ikke minst kampen mot USA og Israel.

Irans retning under Khamenei

Khamenei taler fra et podium.

Ayatollah Khamenei har som øverste leder holdt på sitt ultrakonservative ståsted og i liten grad åpnet for reformer.

Av /AP/NTB scanpix.

Etter Khomeinis død i 1989 sto Den islamske republikken Iran overfor en rekke nye utfordringer. Iran-Irak-krigen (1980–1988) var nylig avsluttet. Krigen medførte enorme sivile tap, materielle ødeleggelser og gikk kraftig utover landets økonomi. I tillegg sto utenrikspolitiske utfordringer i kø, og internt i landet var det store samfunnsmessige omveltninger på gang. Utfordringene gjorde at det måtte pekes ut en ny retning for å sikre en framtid for Den islamske republikken Iran.

Som den lengstsittende lederen i Iran etter revolusjonen har Khamenei staket ut en vei for Den islamske republikken Iran. Under hans styre har landets statsforfatning blitt ytterligere konsolidert. I årenes løp har han styrket sin egen posisjon som øverste leder, og presidentens og parlamentets rolle har blitt tilsvarende marginalisert. Khamenei har dessuten håndplukket medlemmer til sentrale råd og stillinger i det politiske systemet. Dette er personer som er lojale til ham som øverste leder og som viderefører hans ultrakonservative politiske syn. Dette omfatter blant annet medlemmer til vokterrådet, ekspertrådet og revolusjonsgarden.

De siste tiårene har Khamenei blitt utsatt før økende press både internasjonalt og fra egen befolkning. Internasjonalt har Iran vært underlagt økonomiske sanksjoner og tidvis isolert, på bakgrunn av blant annet landets atomvåpenprogram og menneskerettighetssituasjon. Internt har det dessuten vært flere perioder med politisk protest. I juni 2009 oppstod det store demonstrasjoner flere steder i Iran etter det mange mente var fusk i presidentvalget. Demonstrasjonene startet med krav om at det skulle arrangeres nyvalg, og utviklet seg til en større bevegelse som krevde politisk reform. Bevegelsen som oppstod, ble kjent som Den grønne bevegelsen (persisk jonbesh-e sabz). Mange støttet de reformorienterte presidentkandidatene Mir Houssein Mousavi og Mehdi Karroubi (1937–), som begge ble satt i husarrest i 2009. Demonstrasjonene varte helt til begynnelsen av 2010.

De siste årene har det vært gjentakende protestbølger flere steder i landet, med krav om sosiale og økonomiske reformer. Gradvis har protestene blitt stadig mer kritiske til øverste leder og til landets styresett. Høsten 2022 oppstod de hittil største protestene siden revolusjonen i 1979 – de såkalte kvinne, liv, frihet-protestene. Demonstrasjonene hadde sitt utspring i motstand mot landets omfattende kvinnediskriminering, men utviklet seg snart til uttalt kritikk av landets styresett og av øverste leder. Protestene vitnet ikke bare om motstand og misnøye mot landets politiske lederskap, men mot hele Den islamske republikkens forfatning og styresett. Et gjennomgående krav har vært regimeendring i landet.

Til tross for indre uroligheter og økt internasjonalt press, har Khamenei opprettholdt kontroll i landet. En viktig strategi har vært å styrke Irans etterretningsnettverk, sikkerhetsstyrker og det militære apparatet. Med støtte fra revolusjonsgarden har Khamenei bevart sin posisjon som øverste leder og sikret Den islamske republikkens videre eksistens.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg