Den første trygdeloven var ulykkesforsikring for fabrikkarbeidere av 1894, etter forslag fra arbeiderkommisjonen av 1885. Industrialiseringen førte med seg nye former for risiko. Økt flytting førte til at gamle familiebånd ble svekket, arbeiderne ble utsatt for internasjonale konjunktursvingninger, og industrien førte med seg ulykker og yrkessykdommer. Samtidig skapte industrien et økonomisk grunnlag for nye sosiale reformer. Ideen om trygder med klare rettigheter til erstatning for fattighjelp tildelt etter lokalt skjønn, ble først gjennomført i Tyskland under Otto von Bismarck. Den norske ulykkesforsikringen for fabrikkarbeidere bygde på den tyske ordningen.
Den første lov om obligatorisk sykeforsikring for lavtlønnede arbeidere kom i 1907, med påfølgende opprettelse av lokale trygdekasser. Obligatorisk syketrygd ble gjennomført for arbeidstakere med lav lønn i 1911. Behovsprøvd alderstrygd og uføretrygd ble i perioden 1916–1922 innført i en del kommuner, men først i 1936 ble det vedtatt en lov om alderstrygd for hele landet. Dette var startskuddet for en stor reformperiode i norsk sosialpolitikk. Blinde- og vanførehjelp ble innført i 1936 og arbeidsløshetstrygd i 1939.
Verdenskrigene og mellomkrigstidens økonomiske tilbakeslag førte til at oppbyggingen av dagens trygdesystem først kom i gang på 1950-tallet, se oversikt under. Disse grunntrygdene sikret en minstepensjon til alle som mistet inntekten på grunn av alder, uførhet eller tap av forsørger.
De politiske partiene ble i 1945 enige om et fellesprogram hvor det ble satt som mål for sosialpolitikken at forsorgsvesenet skulle gjøres overflødig. De sosiale trygdene skulle bygges ut og samles i en folketrygd. Viktige milepæler på veien frem mot en slik trygd var uføretrygd og attføringshjelp i 1960 og trygd for enker og ugifte mødre i 1964. De forskjellige trygdene ble samlet i lov om folketrygd i to etapper – i 1966 og 1971.
Lov om folketrygd ble lagt fram av Borten-regjeringen, vedtatt av Stortinget den 17. juni 1966 og trådte i kraft fra 1. januar 1967. Den viktigste nyskapningen med folketrygden var innføringen av en tilleggspensjon gradert etter tidligere inntekt på toppen av grunntrygdene. Innføring av tilleggspensjoner var et politisk kompromiss og rommet tanken at folk i hovedsak skulle kunne leve som de var vant til som yrkesaktive. Opptjeningen startet i 1967. Alle trygdene, med unntak av barnetrygd og krigspensjon, ble dessuten samlet i et felles regelverk med felles finansiering og administrasjon (trygdeetaten).
I 1966 ble pensjoner og attføringsytelser samlet i folketrygdloven, og i 1971 ble regler om syketrygd, arbeidsløshetstrygd og yrkesskadetrygd innarbeidet. Sykelønnsordningen kom i 1978. Fra slutten av 1970-tallet ble ordningene med betalt fødsels- og adopsjonspermisjon gradvis utbygget. Ny fleksibel alderspensjon ble innført fra 2011.
Folketrygden administreres fra 2006 av NAV. Fra 2010 er ytelser knyttet til helsetjenester skilt ut og lagt til helseøkonomiforvaltningen (HELFO).
Kommentarer (7)
skrev John Gunnar Mæland
svarte Marte Ericsson Ryste
svarte Marte Ericsson Ryste
svarte Axel West Pedersen
skrev Kerstin Stäblein
svarte Kjell-Olav Hovde
svarte Axel West Pedersen
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.