forsvarsmekanisme

Forsvarsmekanismer var noe av det første Freud støtte på i sitt terapeutiske arbeide. På ulike måter kan den enkelte verge seg mot forestillinger eller affekter. Disse strider mot hvordan den enkelte oppfattet seg seg selv. Hos hysterikeren, som Freud gjorde sine første erfaringer med, ble slike forestillinger overdratt kroppen. I neste omgang kunne de gi seg til kjenne i ulike kroppslige symptomer, som hoste, begrensede lammelser, ulik smerte. Denne mekanismen hvor noe føres fra psyke til kropp, kalles også konversjon, og en annen betegnelse for hysteri er konversjonsnevrose.

En forsvarsmekanisme er rettet mot noe som kommer innenfra og som det viser seg umulig å flykte fra. Det er da man tyr til ulike forsvarsmekanismer. Det skifter om dette man verger seg mot betegnes som forestillinger, affekter eller drifter. Men felles er at de er uforenlige med hvordan man oppfatter seg selv. Interessen for ulike forsvarsmekanismer har vokst i tradisjonen etter Freud og særlig da sammen med at man ble mer opptatt av egoets rolle i personligheten. Det var først med Anna Freuds Jeg'et og forsvarsmekanismene fra 1936 at man fikk en systematisk gjennomgang av de ulike forsvarsmekanismene. Det som går igjen er at de utføres under ledelse av egoet, men under pålegg av super-ego og at de er rettet mot impulser fra id.

Fortrengning er en slags fellesbetegnelse for den operasjon som henlegger følelser og forestillinger til det ubevisste. Og slik akkurat denne betegnelsen brukes nedtones forskjellen mellom patologi og det normale. Å fortrenge kan være en livsnødvendighet. Likevel ble det et viktig prosjekt for Freud å trekke en forbindelse mellom ulike psykiske lidelser og den spesielle forsvarsmekanisme som blir tatt i bruk. Isolasjon knyttes særlig til tvangsnevrosen. Ved isolasjon brytes forbindelsen mellom ulike tanker og følelser. I terapi kan denne mekanismen merkes som en frykt eller motstand mot å se sammenhenger. Denne psykiske mekanismen kan ligne frykten for å berøre eller rett og slett å komme bort i ting av ulik natur. Også uttrykket berøringsangst som nå inngår i dagligspråket kan ha noe av sin opprinnelse fra denne mekanismen. Den går altså ut på å holde noe fra hverandre, hindre at noe kommer i kontakt med hverandre, med andre ord, rett og slett hindre ny forståelse fra å oppstå.

Benektelse (Verneinung) er et forsvar mot å gjenkjenne en uakseptabel tanke eller følelse. Det kan skje ved at man aksepterer innholdet av den, men holder affekten borte. En måte det gjøres på er ikke helt å ta innover seg at det faktisk er ens egen tanke eller følelse det dreier seg om. Det er også en annen form for benektelse hos Freud (Verleugnung), som har større konsekvenser. Det handler om benektelse av noe en faktisk har sett og som har hatt en traumatisk virkning på en. Som eksempel bruker Freud barnet som ser at mor mangler penis, og slik blir klar over at det er en forskjell mellom kjønnene, noe kan være en sjokkartet erfaring.

Idet vi går nærmere inn på den enkelte forsvarsmekanisme blir det tydeligere at det kan være vanskelig å skille skarpt mellom en forsvarsmekanisme og den ubevisste tenkning eller den impuls den er ment å være et forsvar mot. Det gjelder ikke minst reaksjonsdannelse. I dette tilfellet inntar en person den eksakt motsatte holdning enn det som lå i den fortrengte følelse og impuls. Her kommer et annet trekk fram som gjelder flere forsvarsmekanismer. Den spesielle forsvarsmekanisme som tas i bruk kan etter hvert komme til å prege hele personligheten.

Fru Solness i Ibsens drama Byggmester Solness var gjennomgående opptatt av plikt. Men i de stadige henvisninger til plikt lå et forsvar mot det nag og bitterhet hun var fylt av. Det hun skulle forsvare seg mot, kom til å prege henne like fullt. Hadde hun ikke bare forsvart seg mot disse uakseptable følelsene men bearbeidet dem, kunne hennes relasjoner til andre mennesker fått et mer genuint preg ( Se P. Winch "Moral Integrity").

Et annet eksempel kan være hvordan personlighetstrekk som sparsommelighet, ordenssans, påpasselighet kan ha sin bakgrunn i den infantile seksualitet. Nærmere bestemt kan det ha vært en rest av anal lyst, forbundet med det å holde tilbake og å støte bort, som gjør en forsvarsmekanisme som reaksjonsdannelse nødvendig, og som i neste omgang kan komme til å prege hele personen.

Selv om forsvaret er lokalisert til egoet så er det ikke noe man er seg bevisst. Et annet aspekt som kommer fram gjennom konkrete eksempler er at forsvarsmekanismer i psykoanalytisk forstand ikke er abstrakte psykologiske mestringsstrategier. Ofte involverer disse forsvarsmekanismene kroppslige fantasier, som ved isolering. Forsvarsmekanismer går dypere i oss og de vi tyr til preger oss mer enn vi er tilbøyelig til å tenke.

Dette kommer fram når Melanie Klein i tradisjonen etter Freud føyer til ytterligere noen forsvarsmekanismer. Manisk forsvar er rettet mot den følelse av avhengighet som barnet kan føle overfor sin mor, eller pasienter overfor sin terapeut. Ved å ty til denne forsvarsmekanismen reverserer man situasjonen. Det er ikke jeg som er avhengig, det er den andre. Bruk av manisk forsvar kan vise seg i et sterkt behov for kontroll, og kan også komme fram i en forakt eller triumf overfor følelser som er forbundet med avhengighet og tap. Disse følelsene kan dukke opp i psykoanalytiske behandlinger som i livet for øvrig, og det er viktig å arbeide seg gjennom dem, for å kunne oppleve givende relasjoner til andre og også, at frykten for å tape, kan være til å leve med.

Splitting er en annen forsvarsmekanisme som også Melanie Klein betoner. Den er også rettet mot følelser omkring avhengighet, skyld og kjærlighet. Både en selv og andre splittes i gode og onde deler, da det er vanskelig å forholde seg til at mennesker har både gode sider. Akkurat det kan være vanskelig fordi det innebærer også å akseptere at den en kjenner seg så avhengig av, faktisk er en selvstendig person og ikke bare en avbildning av en selv.

Både splitting og projeksjon er forsvarsmekanismer som spiller en rolle i barnets utvikling. Når barnet projiserer følelser og tanker inn i de nærmeste kan det faktisk være ett første forsøk på å tenke og danne symboler. Det er altså viktig å se at forsvarsmekanismer også spiller en rolle i normal utvikling. Klein utvikler denne mekanisme videre til projektiv identifikasjon. Man henlegger deler av selv i den andre, for så i neste omgang, identifisere seg med eller forholde seg til denne delen som er lagt inn i den andre.

I paranoide tilstander er projekson den sentrale forsvarsmekanisme. Utålelige følelser blir lagt til omverdenen. Det kan være en følelse av hat. Istedenfor å kjenne sitt eget hat, blir man opptatt av selv å være utsatt for hat og at verden er fiendtlig. Selv om man tilsynelatende kan vinne noe ved bruk av forsvarsmekanismer kan det ofte være forbundet med tvang og virke sterkt begrensende.