Foreldre: Kolonialhandler Ole Modal Solstad (1900–53) og ekspeditrise Ragna Sofie Tveitan (1901–91).
Gift 1) 6.1.1968 med adjunkt Erna Irene Asp (21.8.1945–), datter av arbeidsformann John Asp (1917–95) og Gunvor Muggestad (1919–87), ekteskapet oppløst; 2) 20.5.1983 med konsulent Tone Elisabeth Melgård (22.9.1953–), datter av adm. direktør Tore Melgård (1923–2005) og Else Marie Strømstad (1927–), ekteskapet oppløst 1990; 3) 23.6.1995 med kulturjournalist Eva Therese Bjørneboe (1.3.1963–), datter av forfatter Jens Bjørneboe (1920–76) og psykoterapeut Tone Tveteraas (1931–2020).
Dag Solstad, fotografert av Tom Sandberg, gjengitt med tilatelse av Forlaget Oktober
Dag Solstad. Foto fra 1994
Dag Solstad er en norsk forfatter. Han er en av nyere norsk litteraturs mest sentrale prosaforfattere. Han debuterte i 1965 med novellesamlingen Spiraler. Solstad er mest kjent for sine romaner, men han har også utgitt en rekke essay og artikler samt flere reportasjebøker om VM i fotball (sammen med forfatteren Jon Michelet). Han har siden 2011 mottatt Statens æreslønn.
Solstad har mottatt en rekke litterære priser, inkludert Nordisk råds litteraturpris i 1989 og Brages hederspris i 1998.
Dag Solstads litteratur skildrer viktige sider ved det norske samfunnets utvikling fra 1960-tallet og fremover. De historiske aspektene ved forfatterskapet er imidlertid tett koplet til eksistensielle og psykologiske problemstillinger samt hovedpersonenes opplevelse av fellesskap, mening og lykke. I alle romanene ligger hovedpersonenes alder og innstilling relativt tett på Solstads egen.
Forfatterskapet kan grovt deles i fem faser som følger tiårsskiftene: I 1960-årene har utgivelsene tydelige modernistiske trekk. I 1970-årene er de mer sosialrealistiske og politiske. I 1980-årene er utopien forlatt, og han skriver romaner hvor han ser tilbake på 1970-årenes radikalisme. I 1990-årene handler romanene om desillusjonerte menn, og fra 2000 blir romanene mer eksperimenterende.
Solstads stil er gjennomgående reflekterende og preget av en insisterende, rytmisk setningsstruktur, ofte utformet i lange setninger.
Forfatterskapet viser inspirasjon og påvirkning fra en lang rekke forfattere, inkludert Knut Hamsun, Henrik Ibsen, Søren Kierkegaard, Marcel Proust, Thomas Mann og mange andre.
Etter artium i Sandefjord var Solstad lærervikar ved Kabelvåg folkeskole og journalist i avisen Tiden i Arendal, hvor han skrev petitartikler som senere er utgitt som bok (Sleng på byen). Etter ex.phil. ved Universitetet i Oslo var han lærer i Hamnvik i Ibestad. Deretter studerte han ved Universitetet i Oslo, der han blant annet tok idéhistorie mellomfag i 1966, før han ble forfatter på heltid. Som student kom Solstad tidlig inn i kretsen omkring det radikale tidsskriftet Profil og ble en aktiv deltaker i denne.
Solstad er en av de mest kjente og særpregete kulturpersonlighetene i landet, med en utypisk blanding av opphøydhet og folkelighet. Han setter ofte agenda i offentligheten ved en ny bokutgivelse.
I begynnelsen av forfatterskapet utprøver Solstad i rask rekkefølge flere ulike litterære posisjoner. Debutsamlingen Spiraler fremstiller ofte kontaktløse, ensomme mennesker og gjenspeiler inspirasjon fra blant annet Franz Kafka. I programartikkelen Norsk prosa – europeisk modernisme fra 1966 gir Solstad uttrykk for et ønske om litterær fornyelse etter modernistisk modell.
I kortprosasamlingen Svingstol fra 1967 var posisjonen en annen. Inspirasjonen var nyenkelhet og en «ømhet for verden», som forfatteren kalte det. De konkrete tingene i verden skulle få være det de var, uten å stille opp som symboler i menneskenes forestillingsverden. «Vi vil ikke gi kaffekjelen vinger», het det i Svingstol. Forfatteren kommenterte den nye posisjonen i artikkelen Tingene og verden fra 1967. Det nyenkle forsøket varte imidlertid ikke lenge.
I 1969 kom forfatterens første roman, Irr! Grønt!. Romanen kan leses i lys av seneksistensialistisk tankegang, der forholdet mellom identitet og rolle står sentralt. En inspirasjonskilde var den polske forfatteren Witold Gombrowich. Alle handlinger og livsytringer kan betraktes som former som fins på forhånd og må fylles. Jakten på en autentisk identitet erstattes av et komplisert spill av ulike roller. Hovedpersonen Geir Breivik utprøver et slikt rollespill. Men det er ikke sikkert hans eksperimenter med rollespillet bekrefter teorien om det. Igjen har forfatteren selv beskrevet den nye litterære posisjonen i den sentrale artikkelen Om nødvendigheten av å leve inautentisk.
Ved inngangen til 1970-tallet skjedde det et tydelig omslag i forfatterskapet. I omvendelsesromanen Arild Asnes 1970 fra 1971 skildret Solstad en kritisk intellektuell forfatter som bryter opp fra et eksistensielt tomrom, slutter seg til det kommunistiske partiet AKP(m-l) og vil bli arbeiderdikter. Han opplever sin intellektuelle frihet som et åk. Tilslutningen til et politisk parti som faktisk vil gjøre kommunistisk revolusjon i Norge, vil forenkle og konkretisere Arild Asnes' liv som oppleves abstrakt og absurd. Ikke bare Solstad selv, men en rekke norske forfattere var i årene som fulgte medlemmer av AKP(m-l), blant annet Kjell Askildsen, Edvard Hoem, Espen Haavardsholm og Jon Michelet. Litterært førte det politiske engasjementet til at Solstad begynte å skrive sosialrealistiske romaner. Flere av dem fikk posisjon som en slags generasjonsromaner. Det gjaldt både Arild Asnes 1970 og senere 25. septemberplassen fra 1974, romanen om en arbeiderfamilies liv i det sosialdemokratiske Norge fra 1945 til folkeavstemningen om EEC (senere EU) i 1972.
I tidsrommet 1977–1980 utga Solstad en hel trilogi om andre verdenskrig i Norge. Den var også en del av forfatterens sosialrealistiske prosjekt.
Ved inngangen til 1980-tallet bleknet imidlertid den kommunistiske utopien, og Solstad utga to bøker som både brøt med den sosialrealistiske skrivemåten og markerte at forfatteren selv ikke lenger var deltaker i det utopiske prosjektet, men i stedet inntok posisjonen som prosjektets kronikør. Han fortalte historien om den merkelige bevegelsen han hadde vært en del av. Først kom Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land (1982). Romanen ble senere filmatisert med tittelen Gymnaslærer Pedersen i Hans Petter Molands regi (2006). I 1987 kom Roman 1987, som også skildrer en persons vei inn i AKP og desillusjonen som følger etter at utopien falmet. Mellom disse to romanene kom Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige (1984) i det sosialdemokratisk norske samfunnet, særlig slik det så ut fra de nyere drabantbyene i hovedstadsområdet.
Fra 1992 og frem til 1999 utga Solstad fire romaner som utgjør et høydepunkt i forfatterskapet. Ellevte roman, bok atten (1992), Genanse og verdighet (1994), Professor Andersens natt (1996) og T. Singer (1999). Alle romanene handler om godt voksne, ensomme og ofte desillusjonerte menn. Alle romanene er svært reflekterende. Lange avsnitt er ganske essayistiske. Dessuten er fortellingen nesten helt og holdent strukturert av én eller noen få bærende narrative impulser eller et lite episodisk bilde som alt annet står i forhold til. I Ellevte roman, bok atten står vi overfor et ganske ekstraordinært bilde, nemlig bildet av Bjørn Hansen i rullestol, som han lar seg lenke til tilsynelatende for resten av livet ganske frivillig.
I Genanse og verdighet er det narrative sentrum helt annerledes trivielt, nemlig en liten episode der læreren Elias Rukla mislykkes med å slå opp sin paraply i skolegården og får et raserianfall:
«Nå var det nok! Han gikk raskt bort til vannfontenen, og dengte paraplyen mot den i vilt raseri. Han slo og slo paraplyen mot vannfontenen, og han kjente at metallet i stanga begynte å bli mørt, og at spilene knakk.»
Genanse og verdighet ble en stor suksess da den ble satt opp på Nationaltheatret i Marit Moum Eides regi. Genanse og verdighet skulle også bli forfatterens internasjonale gjennombrudd etter at oversettelsen Shyness and dignity ble norminert til Independent Foreign Fiction Prize i 2007. I årene som fulgte, ble romanen oversatt til et tyvetalls språk.
I Professor Andersens natt står vi igjen overfor en ekstraordinær episode, nemlig professoren som på julekvelden ser en kvinne bli myrdet i leiligheten tvers over gaten. Ingrediensene for øvrig er i stor grad refleksjoner omkring fenomener som i en eller annen forstand oppleves av romanfigurene som kulturelt forfall. Undervisningssektoren, der kulturarven er ment å skulle reproduseres og ivaretas, er et viktig miljø i flere av romanene. Hovedpersonene opplever ikke sin egen situasjon utelukkende i et privat perspektiv. Professor Andersen er opptatt både av det «tidstypiske» og av sin egen generasjons særegne posisjon. Han ser sitt eget liv i lys av den samfunnsposisjonen han og hans intellektuelle klassefeller mener seg å ha. Til syvende og sist er den individuelle livsopplevelsen tett forbundet med «det Nye, moderniteten». Dette samfunnsengasjementet er imidlertid mindre i T. Singer. Her blir ensomheten og isolasjonen etter hvert nesten total.
Forfatteren har uttalt at T. Singer «avslutter mitt forfatterskap». Ikke desto mindre fortsetter det med full tyngde i en rekke utgivelser som er kanskje enda mer originale og eksperimenterende enn tidligere. Forfatteren har kalt dem «bonusromaner».
Den første av dem har forfatterens egen fødselsdato som tittel, 16.07.41. (2002) og inneholder selvbiografiske elementer. Han skriver blant annet om forholdet til sin egen far og tar leseren med på vandringer i Berlin.
Den neste og betydeligste av bonusromanene består kun av «fotnoter»: Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman (2006). På mange måter er dette kanskje Solstads mest internasjonale roman. Den berører blant annet storpolitiske spørsmål, kulturelle motsetninger og «postnasjonal krig». Om denne romanen i likhet med desillusjonsromanene har et bilde som narrativt sentrum, må det være når USAs ambassadør til Norge viser seg å ha grisehode. Romanen ble anmeldt i Morgenbladet av daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre, og det ansporet til en debatt mellom Solstad og Støre om Norges forhold til USA og om ytringsfrihet.
I 17. roman møter vi igjen Bjørn Hansen fra Ellevte roman. Her utvikles blant annet et far-sønn motiv som har vært til stede også i de øvrige romanene fra 2000-tallet.
Det uoppløselige element i Telemark i perioden 1591-1896 (2013) er nærmest en slektshistorisk roman der Solstads egen slekt blir beskrevet gjennom flere århundrer. Boken er både den mest omfattende og den kanskje mest avvikende blant Solstads romaner. Dels er den en slektstavle med opptegnelser fra diverse eierskifter og testamenter, men innimellom trer menneskelige drama fra historien fram. Solstad har selv uttalt at boken er inspirert av Espen Søbyes arkivstudie av psykiateren Johan Scharffenberg. Solstads utgangspunkt for romanen har vært papirer Solstad har overtatt fra et familiemedlem som har drevet slektsgransking.
Sammen med Jon Michelet skrev Dag Solstad fem reportasjebøker fra VM i fotball i årene 1982, 1986, 1990, 1994 og 1998. Bøkene er siden utgitt i samleutgave
Solstad har også utgitt dramaene Georg: Sit du godt, (1968, sammen med Einar Økland) og Kamerat Stalin, eller familien Nordby.
Et hundretalls petitartikler fra avisen Tiden i Arendal er samlet i Sleng på byen (1983).
Han har også utgitt bedriftshistorien Medaljens forside (1990), et oppdragsverk for industriselskapet Aker. Boken har genrebetegnelsen roman.
Med de fem bøkene om VM i fotball, som han har skrevet sammen med forfatter og journalist Jon Michelet fra 1982 til 1998, har Solstad gitt et viktig bidrag til sporstjournalistikken. De fem bøkene har solgt over 150 000 eksemplarer.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.