fotofon

I mikrofonen i avsenderapparatet omsettes lyden fra den som snakker, til elektriske svingninger som forsterkes og regulerer styrken av en lyskilde i samme takt. Lyset sendes i en smal bunt fra et hulspeil (for eksempel i en mastetopp) i en bestemt retning og oppfanges av mottagerens hulspeil. Dette reflekterer lyset mot en fotocelle, hvor det oppstår elektriske svingninger i takt med variasjonen av lysstyrken. De elektriske svingningene omsettes til lyd igjen i en telefon. Fotofoner kan bare brukes på synlig avstand.

Fotofonen ble funnet opp av den amerikanske oppfinneren Alexander Graham Bell og hans assistent Charles Sumner Tainter i 1880. Bell var svært entusiastisk, og den 26. februar 1880 skrev han i et brev til sin far: «Jeg har hørt artikulert tale ved hjelp av sollys. Jeg har hørt en solstråle le og synge…»

I årene fra 1910 og utover utviklet den tyske fysikeren Ernst Ruhmer mer følsomme fotofon-mottakere, og i kombinasjon med nyutviklete sterke, fokuserte lyskastere greide han å formidle tale mellom sendere og mottagere over avstander opp til 15 kilometer både om dagen og natten.

Bell håpet at fotofonen kunne komme til nytte ved kommunikasjon mellom båter på havet. Han skrev også at man kanskje kunne redusere virvaret av telefonledninger i byene ved å ta fotofonen i bruk over korte avstander.

Opprinnelig ble fotofonen utprøvet med sollys som lyskilde siden man ikke hadde kraftige, fokuserte lyskastere. Men designet var ikke beskyttet mot tåke og skyer, så uten gode langtrekkende kunstige lyskilder ble denne måten å overføre lyd på, lite pålitelig.

De første ikke-eksperimentelle anvendelsene av fotofonen kom i militær sammenheng under første verdenskrig.

Men det ble etter hvert klart at formidling av tale kunne skje over mye større avstander ved hjelp av radio.

Fotofonen var imidlertid en forløper for fiberoptiske kommunikasjonssystemer som ble utviklet hundre år senere – i 1980-årene.

• telefoni
• elektromagnetisk stråling