fyrstikkarbeiderstreiken

De streikende kvinnene var pakkersker ved Bryn og Grønvolds fyrstikkfabrikker. De fikk lønn ut fra hvor mye de klarte å pakke i løpet av arbeidsdagen, i gjennomsnitt tjente de mellom kroner 5,00 og 6,50 per uke. Dette var under halvparten av snittlønna for mannlige dagarbeidere. Arbeidsdagen startet klokka 06:00 om morgenen og varte mellom 12 og 13 ½ time. Grønvold praktiserte et mulktsystem hvor det å komme noen få minutter for sent innebar at arbeideren kunne bli trukket i lønn hele resten av uka. Slik kunne de tape opptil ti prosent av inntekten.

Fyrstikkene inneholdt hvitt fosfor, som er svært giftig. Mange av fyrstikkarbeiderne, blant annet pakkerskene, arbeidet i fosfordamp i uhygieniske og dårlig ventilerte lokaler. Dette kunne føre til svært alvorlige helseskader etter ganske kort tid, blant annet fosfornekrose, en sykdom som ødelegger kjevebena og kan gjøre ofrene helt uføre.

Fagorganisering var slett ikke vanlig for ufaglærte arbeidere på denne tiden, og ingen av pakkerskene ved Bryn og Grønvold var organiserte. De hadde lagt ned arbeidet i protest mot arbeidsforholdene både i 1886 og 1888, men uten resultat. I oktober 1889 fikk de beskjed om at lønna ville bli redusert fra 7 til 5,5 øre per gross fyrstikkesker, altså med over 20 prosent. Det var forbitrelsen over dette som utløste streiken 23. oktober. Den begynte spontant og uten at arbeiderne hadde formulert konkrete krav. Pakkerskene hadde bare gått hver til sitt. Streiken kunne lett ha løpt ut i sanden også denne gangen om ikke Carl Jeppesen hadde engasjert seg. Han var redaktør av Social-Demokraten, Arbeider­partiets hovedorgan, og en ivrig forkjemper for fagorganisering. Han slo saken opp i sin avis og kalte de streikende sammen til et møte 26. oktober. Her ble det valgt en streikekomité bestående dels av fyrstikkarbeidere, dels av folk med mer organisasjons­erfaring. Komiteen krevde at lønna skulle opp igjen, tolv timers arbeidsdag og at mulktsystemet ble avskaffet.

Rundt Jeppesen ble det dannet en støttegruppe for «fyrstikkpikene». Den inkluderte blant andre den radikale og karismatiske legen Oscar Egede Nissen, som hadde nyttige kontakter i den radikale delen av Venstre. Kjente kvinnesaksaktivister som Ragna Nielsen og Margrethe Vullum var også med, samt skribenten Fernanda Holst (senere Nissen). Holst lot seg velge til den første formannen (som det da het) i De kvindelige Fyrstikarbeideres forening da den ble stiftet 28. oktober 1889.

Støttegruppa satset bevisst på å reise en folkeopinion. Social-Demokraten satte i gang en innsamlingsaksjon til hjelp for de streikende, og deler av Venstres presse fulgte opp. Kunstnere holdt konsert til inntekt for de streikende, det ble arrangert flere demonstrasjonstog, og støttegruppa fikk organisert en rekke massemøter i Kristi­ania Arbeidersamfunn. På et av møtene førte Nissen fram på scenen tre arbeidere som viste på kroppen hva slags vansirende og invalidiserende skader fosfornekrosen kunne føre til. Publikum i den overfylte salen ble dypt sjokkert; noen skal ha besvimt, andre gråt.

Det største trekkplasteret på massemøtene var Bjørnstjerne Bjørnson. I to store taler hudflettet han fabrikkeierne, som han nevnte ved navn, og kritiserte «den Ring, som behersker Kristi­ania, den Ring, som er Kapitalens, som har sine forgreninger lige op i Regjeringen». En så direkte kapitalismekritikk var ikke daglig kost i Norge.

Arbeiderne måtte få sin rett, ropte Bjørnson, både fordi det var rettferdig, og fordi det var nødvendig. «Nu banker det paa ganske forsigtig – med en Fyrstikpigefinger; men næste Gang blir det med en Mands Knyttnæve, og næste Gang igjen med en Slægge.»

Saken preget hovedstaden i flere uker. Mange i borgerskapet var blitt forferdet over klare bevis på at rystende dårlige arbeidsforhold ikke bare var noe som fantes i andre land. Den borgerlige kvinnebevegelsen støttet opp om streiken. Tross den sterke kritikken ville imidlertid ikke fabrikkeierne gå inn på streikekomiteens krav. De hevdet at farene ved arbeidet var overdrevne og at helseskadene i mange tilfeller skyldtes arbeidernes egen uforsiktighet. Dessuten ville ikke bedriftene la seg tvinge av en fagforening. Jeppesen skrev om «Kapitalisternes grusomme Halsstarrighed», og streiken varte ved i uke etter uke. Selv om det ble samlet inn ganske store beløp i streikestøtte, var det ikke en holdbar situasjon. Den ble enda mindre holdbar fordi streiken også gikk ut over de mannlige fyrstikkarbeiderne, som ikke fikk del i de innsamlede pengene og dermed stod helt uten inntekt.

Hensynet til de mannlige kollegene var en tungtveiende grunn til at pakkerskene vendte tilbake til arbeidet i begynnelsen av desember. Noen av dem hadde da streiket i nesten sju uker. De hadde ikke fått innfridd kravene sine, bare oppnådd at det forhatte mulktsystemet ble litt mindre strengt og fått noen vage framtidsløfter angående lønna. Teknisk sett var det ikke en halv seier en gang. På den andre siden hadde saken vakt enorm oppsikt og sympati, skaffet masse oppmerksomhet rundt de elendige arbeidsforholdene og ført til at store midler, visstnok 14 000 kroner, ble samlet inn. Et folkemøte på Etterstadsletta 24. november vedtok en resolusjon til regjeringen hvor man bad om å få en arbeidervernlov. Dag­blad­et anslo at minst 10 000 hadde møtt fram der; Social-Demokraten trodde 20 000.

Det stod klart at ikke noe av dette hadde vært mulig uten organisering, både utenfra, fra støttegruppa med røtter i arbeider­bevegelsen og den radikale fløyen av Venstre, men også innenfra, ved at arbeiderne opptrådte samlet. Den kvinnelige fyrstikkarbeiderforeningen fikk etter få dager følge av en mannlig. Fyrstikkpikene var også blitt langt mer selvbevisste. «Nu begynder vi at forstaa at vi har Værd som Mennesker vi ogsaa», skrev de i en takkeuttalelse. «Modigere, selvstændigere og med et nyt Syn paa Livet gaar vi ud af Kampen.»

Fyrstikkarbeiderstreiken er kalt den største sosiale kamp som til da var utkjempet i hovedstaden. Ved siden av å gi fagbevegelsen et puff og virke som en vekker på den konservativt pregede Kristiania, førte den nokså direkte til bedre lønn for pakkerskene fra nyttår 1890 og til en strengere regulering av industrien. Det ble etter hvert slutt på å bruke hvitt fosfor i fyrstikkproduksjonen. I 1892 kom den første arbeidervernloven, hvor fyrstikkarbeidernes vilkår utgjorde en ubehagelig del av bakgrunnen.

Olav Dalgards film Gryr i Norden fra 1939 har fyrstikkarbeiderstreiken som tema.

• arbeider­bevegelse
• fagbevegelse
• streik
• norsk industrihistorie før 1940

• NRK: «Fyrstikkarbeiderskene: Da kvinnene gikk foran», skole-TV sendt 1. mai 1973.

• Bjørnson, Bjørnstjerne (1913). Artikler og Taler, andet Bind. Kristi­ania og København: Gyldendalske Boghandel/Nordisk Forlag.
• Bull, Edvard (1985). Arbeiderklassen blir til (1850–1900). Oslo: Tiden.
• Ousland, Gunnar (1949). Fagorganisasjonen i Norge 1: Fra avmakt til stormakt 1870–1920. Oslo: i kommisjon hos Tiden.