Genealogi er studiet av de enkelte slekters opprinnelse og sammenheng.
I dagligtalen dekker begrepene en rekke aktiviteter, alt fra amatørers innsamling og sammenstilling av opplysninger om egen slekt til dyptgående studier av primærkilder og utprøving av hypoteser om sammenhenger mellom enkeltpersoner og slekter ut fra vitenskapelige prinsipper. En person som driver forskning av den sistnevnte typen, kalles gjerne genealog, men dette er ikke en beskyttet yrkestittel.
Allerede i oldtiden var kunnskap om egen og andres avstamning og innbyrdes slektskap ansett som viktig og ble høyt verdsatt, især innenfor samfunnets øvre lag. Den kunne brukes til å underbygge krav om eiendom eller makt, og den bidro til å styrke ens status, både innad i gruppen og overfor fremmede.
Opprinnelig ble denne kunnskapen overført muntlig fra generasjon til generasjon, gjerne gjennom stammens «dikter» eller skald, men med framveksten av skriftkultur ble slektskunnskap og slektsbevissthet en viktig del av mange gruppers selvforståelse. Typiske eksempler er den vekten slik kunnskap har vært – og fortsatt blir – tillagt blant etniske og religiøse minoritetsgrupper som for eksempel rom/sigøynere, romanifolk/tatere og den jødiske diaspora.
Det gamle testamentet i Bibelen inneholder en rekke oversikter over kongerekker og andre betydningsfulle slekter i Israels eldste historie. Fra den norske kulturkretsen er slike slektsoversikter kjent fra sagalitteraturen i middelalderen. Noen ganger blir påstandene i slike slektslister ganske fantasifulle og vanskelige å etterprøve – i Ynglingesaga hevdes den gamle kongeslekten i Skandinavia å nedstamme fra Odin, Frøy og andre norrøne guder, noe som dessverre har forledet enkelte ukritiske granskere til å innlemme disse «anene» i sine egne slektsoversikter.
Genealogiske oversikter kan settes opp på flere måter. Anetavlen gjør rede for en persons forfedre: fire besteforeldre, åtte oldeforeldre og så videre. Stamtavlen, som begynner med en stamfar, behandler den agnatiske etterslekten (det vil si personer med avstamning direkte fra slektens menn, agnater), mens etterslektstavlen også omfatter kognatisk avkom (personer med avstamning gjennom slektens kvinneledd, kognater). I disse typene oversikter identifiseres de enkelte slektsmedlemmer gjennom mer eller mindre kompliserte nummereringssystemer, som angir avstanden (i generasjoner) fra det felles opphavet og hvilken gren av slekten den enkelte tilhører.
En mer kunstnerisk preget versjon er stamtreet, der den eldste kjente stamfar plasseres ved treets rot og etterslekten har form av grener og kvister med varierende tykkelse og avstand til roten.
Noen få norske eksempler på slektsoversikter fra tiden etter reformasjonen er bevart, hovedsakelig hentet fra likprekener, familiebibler og andre private nedtegnelser, men det var først på 1800-tallet at stamtavler og andre genealogiske utgivelser ble publisert i noe større omfang.
Fremtredende norske genealoger på 1800- og første del av 1900-tallet var Bernt Moe (utgav Tidsskrift for den norske Personalhistorie, 1840–1850), Wilhelm Lassen (Norske Stamtavler, bind 1, 1868, og samlinger i Riksarkivet), Henrik J. Huitfeldt-Kaas, E.A. Thomle, Wilhelmine Brandt, Charles Delgobe (samlinger i Statsarkivet, Oslo), Haagen Krog Steffens (Norske slægter, 2 bind, 1912–1915), Christopher M. Munthe (Norske slægtsmerker, 1927–1928), Henning Sollied, Elisa Tandberg, Ingeborg Flood, Sigurd Engelstad, Cornelius S.S. Schilbred og fremfor alt Stian H. Finne-Grønn gjennom sine tallrike stamtavler og artikler.
En del av slektstavlene ble laget med et spesielt formål, nemlig å gjøre slektens medlemmer oppmerksomme på familielegater og andre økonomiske fordeler slektskapet kunne gjøre dem berettigede til. Mange bygdebøker inneholder også omfattende genealogisk materiale.
Fra 1880 og i flere tiår inn på 1900-tallet var det dansk-norske Personalhistorisk Tidsskrift hovedorgan for norsk genealogi. Norsk Tidsskrift for genealogi ble startet i 1906, men gikk inn etter noen få hefter. Norsk Slektshistorisk Forening (stiftet 1926) begynte i 1927 utgivelsen av Norsk slektshistorisk tidsskrift.
Norsk-danske slekter er også behandlet av blant andre Th. Hauch-Fausbøll (Slægthaandbogen, 1900 ff.) og J.C.L. Lengnick (genealogi over adelige og borgerlige familier med flere).
I historieforskningen skilles det gjerne mellom ulike typer kilder: Primærkilder eller førstehåndskilder kan for eksempel være muntlige opplysninger som granskeren selv har samlet inn gjennom intervjuer med personer som har deltatt i eller vært vitne til en bestemt begivenhet, eller skriftlig informasjon som er nedtegnet av slike deltakere eller observatører samtidig med eller kort tid etter den aktuelle hendelsen. Eksempler er dagbøker, prestens innførsel om et barns dåp i kirkeboken eller personopplysninger på et folketellingsskjema.
Sekundærkilder eller andrehåndskilder er skriftlige eller muntlige fremstillinger som ikke er direkte knyttet til egen deltakelse eller observasjon i sanntid, men der opplysningene som gjengis bygger på primærkilder eller andre sekundærkilder. Eksempler er bygdebøker og biografier.
Det er vanlig å betrakte primærkilder som mer pålitelige enn sekundærkilder, men også de førstnevnte kan være beheftet med feil eller mangler (feilerindring, bevisst eller ubevisst utelatelse eller forvrengning av innhold og lignende), og det er derfor viktig å utøve kildekritikk, det vil si å vurdere sannhetsgehalten i opplysningene og mulige feilkilder.
Fra middelalderen er de viktigste kildene til opplysninger om enkeltpersoner og slekter diplomer (dokumenter, ofte gavebrev eller skjøter) som ofte er påheftet underskrivernes segl. Senere kommer kirkebøker, militære ruller, skattelister og matrikler, skifte- og andre rettsprotokoller, samt folketellinger og emigrantlister. For adelige og fyrstelige slekters vedkommende er studiet av slektsvåpen en viktig hjelpevitenskap (se heraldikk).
Mye av det offentlige norske kildematerialet fra 1600-tallet og fremover finnes tilgjengelig for publikum i Riksarkivet og de regionale statsarkivene i Oslo, Hamar, Kongsberg, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø. En del av materialet, blant annet kirkebøker og folketellinger, finnes på mikrofilm. Siden 1980-årene har det også pågått flere større prosjekter med dataregistrering og tilgjengeliggjøring av historisk kildemateriale, blant annet ved Registreringssentral for historiske data (RHD) ved Universitetet i Tromsø og i Arkivverkets nettjeneste Digitalarkivet. Her finnes blant annet personopplysninger fra folketellingene 1801–1910 og kirkebøker fra 1700- og 1800-tallet.
Frem til begynnelsen av 1800-tallet var den mest utbredte håndskriften i Norge den såkalte gotiske skrift, som skiller seg vesentlig fra moderne håndskrift og kan være vanskelig å tyde for et utrent øye. Det arrangeres derfor jevnlig kurs i tyding av gotisk skrift på en rekke steder i landet.
Det finnes dessuten varianter av gotisk trykkskrift (også kalt fraktur), som var vanlige i bruk i bøker og aviser inntil slutten av 1800-tallet.
Slektsforskning (særlig i egen slekt) har i løpet av de siste 20–30 år blitt en svært utbredt beskjeftigelse, også blant personer som ikke har historiefaglig bakgrunn. Mange av disse har tatt datateknologi til hjelp i arbeidet, dels programmer som er spesielt utviklet for føring av slektsregistere og oppsetting av stamtavler, dels gjennom kildeutgivelser, oppslagstavler og diskusjonsgrupper på internett, hvor man blant annet kan formidle etterlysninger etter opplysninger man trenger i arbeidet. Det finnes også offentlige og private databaser hvor store mengder data om enkeltpersoner og slekter gjøres tilgjengelig for slektsforskere.
En egen forening for databehandling i slektsforskning, DIS-Norge (nytt navn fra 2016: Slekt og Data), ble opprettet i 1990.
En ny type primærkilder har fått økt oppmerksomhet i løpet av de siste tiår. Analyser av menneskelig DNA kan gi innsikt i slektskapsforbindelser som tidligere ikke var dokumentert, men også indikasjoner på mulige arvelige sykdommer. Denne typen data bør derfor brukes med forsiktighet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.