Grunnlinjen er en kyststats avgrensning mot havet. Grunnlinjen er basis for å fastlegge yttergrensene for kyststatens soner: sjøterritoriet, tilstøtende sone, økonomisk sone og kontinentalsokkelen. Den har også betydning ved avgrensing av soner mellom kyststater ved bruk av midtlinjen.
Normalt måles grunnlinjen fra lavvannslinjen langs kysten. Hvor kystlinjen har dype innbuktninger og innskjæringer eller en rad av øyer, kan kyststaten etter folkeretten trekke såkalte rette grunnlinjer. Adgangen til å trekke slike grunnlinjer ble prøvd av Den internasjonale domstolen i Fiskerijuridiksjonssaken mellom Storbritannia og Norge i 1951 og ble funnet i samsvar med folkeretten. Vilkårene for å etablere slike grunnlinjer som ble presisert av domstolen ble seinere kodifisert i havrettskonvensjonene fra 1958 og 1982.
Norge anvender rette grunnlinjer langs store deler av kystlinjen, og benytter en definisjon av grunnlinje som støtter seg på grunnlinjepunkter og geodetiske linjesegmenter mellom dem. Grunnlinjepunktene er de ytterste punkt av land (fastland, øyer og skjær) som er tørt ved lavvann og som ligger på den lengste perpendikulær til hovedretningen for kysten i området. Grunnlinjepunktenes navn og posisjon er fastsatt i kongelige resolusjoner. Norges territorialgrense går, fra 1. januar 2004, 12 nautiske mil (22 224 meter) fra nærmeste punkt på grunnlinjen, jamfør Territorialfarvannsloven (lov av 27. juni 2003 § 2.)
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.