gustaviansk stil

Arkitekten og formgiveren Jean Eric Rehn fikk stor betydning for utviklingen av den gustavianske stilen. Et av hans tidligste verk var Sutherske huset, oppført i 1774. Inngangen til bygningen var med kraftige søyler og strikt utformet gesims. Den blå salongen i Erstavik slott i Södermanland er i tidstypisk perlegrå farge dekorert med blå meanderborder og grasiøse blomstermalerier.

Interiørarkitekten Louis Masreliez overtok i 1780-årene rollen som den fremste eksponenten for gustavianske innredninger. I 1789 påbegynte interiøret til Haga slott med veggdekorasjoner inspirert av de arkeologiske utgravingene i Pompeii.

Georg Haupts skrivebord til dronning Lovisa var finert og med intarsia i flere tresorter. De rette beina er svakt avsmalnende med bronserte beslag. På enden av bordplaten er et skap med skrive- og skuffeinnredning. Det er likeså rikelig med intarsia og på toppen er bronsert metallgaller. Haupt utviklet seg til en av Europas fremste møbelsnekkere i den nye stilen. Hans møbler kjennetegnes av stram linjeføring, geometrisk komposisjon og et habilt håndverk.

Gottlieb Iwersson fikk fra midten av 1780-årene flere etterfølgere. I hans møbler ser vi større påvirkning fra England. Senere modeller er ofte med mindre dekor og intarsia og ikke fullt så mange ulike tresorter. Andre fremragende møbelsnekkere var Jonas Hultstén, Johan Christian Linning og Nils Petter Stenström. Typiske særtrekk fra periodens stoler er medaljongformet rygg, komfortabelt stoppet sete og kannelerte bein.

I Lindome sør for Göteborg vokste det fram et sterkt snekkermiljø. Deres stoler var fremst inspirert av engelske forbilder, deriblant Thomas Chippendale, George Hepplewhite og Thomas Sheraton. En populær stoltype som fortsatt lages i dag, er den så kalte Gripsholm-stolen, laget opprinnelig til Gripsholm slott cirka 1780. Modellen er med dreide bein og rygg, med armlene og enkle puter i linlerret.

Gullsmedkunsten under den gustavianske tiden fulgte gjerne arkitektoniske forbilder. Typisk er søyleformede, kanellerte lysestaker med gjennombrutt kvadratisk fot, laget som par. Pehr Zethelius var Stockholms mest anerkjente utøver. Tidlig i 1770-årene var verkstedet det med størst produksjon. I 1776 laget han en sylindrisk sjokoladekanne, tilpasset tidens eksklusive motedrikk. I Göteborg var Johan Malmstedt en dyktig utøver. Et sukkerskrin med sløyfer og perlestav illustrerer hans forkjærlighet til antikkens idealer. Ellers var sølvvarene med lite gravert dekor.

De keramiske fabrikkene Marieberg og Rörstrand var ledende, med flere anerkjente formgivere, deriblant Jean Eric Rehn. Produksjonen var ofte i steintøy etter engelsk forbilde. Godset fra perioden ble vanligvis utstyrt med fløtehvit glasur, såkalt creamware, tilsvarende det fra Wedgwood. Blant mindre fabrikker var Sölvesborg og Vänge-Gustavsberg. De mest kjente glassverkene var Kosta, Kungsholm og Göteborgs glasbruk.

Under det sene 1700-tallet myknet de klassisistiske idealene en smule. Trangen etter å dekorere begynte langsomt å gjøre seg gjeldende. Etter Napoleon 1. Bonapartes historiske felttog i Egypt kom faraoernes stil til å påvirke den franske utviklingen. Hoffarkitektene Charles Percier og Pierre-François Léonard Fontaine publiserte i 1801 plansjeverket Recueil de décorations intérieurs med illustrasjoner til møbler, artefakter og interiører.

Typisk for Stockholms stolmakere tidlig på 1800-tallet er armstoler med kraftig svungne bakbein. Ephraim Ståhl var en av de fremste omkring århundreskiftet. Han brukte dyrehoder som avslutning på armlene og bein, da gjerne hannløver med kraftig manke. Små, lett plasserte taburetter fulgte fransk mote. Typisk for den sen-gustavianske perioden er den så kalte Sullastolen, med svungne for- og bakbein, inspirert av den gammelgreske Klismos-stolen. Ellers laget Jacob Sjölin i Köping intrikate bord i finert rot.

Lysekroner med små slepne prismer montert til en stomme i forgylt messing ble alt mer populære omkring 1800. Typisk for den sen-gustavianske perioden er nedre del med montert skål i blått glass med montert kongle.

Rundt århundreskiftet 1800 ble speil vanligere også hos borgerskapet. De kjennes først på grunn av det delte speilglasset, som skyldes en særskatt. Typisk for perioden er at over speilet var det ofte en frise med malte antikke motiver i grisaille (gråmaleri), montert bak glass. Speilene ble utstyrt med mer dekor, sammenlignet med den tidlige gustavianske perioden. Rosetter, eikeløv, og portretter forgylt i skåret tre eller gips var vanlig. Olof Wetterberg og Johan Åkerblad var to anerkjente speilmakere i Stockholm.

Tidlig på 1800-tallet økte etterspørselen på keramiske serviser. Mye ble importert fra Staffordshire, fra distriktet kjent som The Potteries. Rörstrand var den ledende keramiske fabrikken. Tidlig på 1800-tallet importerte firmaet en maskin fra England som underlettet eltingen av keramisk masse. I stedet for å dreie ble godset oftere støpt. Det resulterte i enklere former uten alt for mye detaljering. Men i stedet for trykket dekor som begynte å bli vanlig i England fortsatte fabrikken med håndmalt dekor. Støpt båndornamentikk, blader og løver var fortsatt foretrukne dekorelementer.

I det sene gustavianske glasset ser vi tendenser til enklere dekor. Tidlig på 1800-tallet introduserte Casimirborgs glasbruk det graverte og slepne harlekin-mønsteret som straks ble tatt opp av andre. Göteborgs glasbruk laget produkter i blått glass tilsvarende de på norske Gjøvik glassverk, som potpurrikrukker med stett og lokk. Originalt for tiden er vinglass med slepen kvadratisk stett.

Omkring 1810 ble den sen-gustavianske stilen avløst av empiren.