husmannsplass

Husmannsplassen varierte i storleik kringom i landet. Mange av dei største plassane var å finna på Austlandet. Flittige husmenn på gode husmannsplassar i dei austlandske jordbruksbygdene kunne ha betre utkome enn husmenn andre stader i landet. Plassane austpå gav oftast større avling enn husmannsplassane i fjell- og kystbygder. Vilkåret var like fullt at husmannen eller husmannskona fekk tid til å dyrka plassen skikkeleg og ikkje hadde for mykje pliktarbeid eller betalt arbeid å utføra på garden.

På Vestlandet var husmannsplassane ofte heller små. Dei fleste Vestlands-gardane hadde ikkje meir dyrka jord enn ein stor husmannsplass på Austlandet. I Nordland hadde dei fleste (70 prosent) husmannsplassane berre 5 mål eller mindre dyrka jord. Husmannsplassane i Trøndelag var derimot jamt over store, ein tredjedel utgjorde meir 10 mål dyrka jord.

Husmannsplassen var hovuddelen i det plass-systemet som husmannsvesenet i røynda utgjorde. Den som oftast huseigande husmannen var alltid ein leigande jordbrukar. Kontraktsvilkåra for husmennene er det viktig å setja i samband med kva økonomiske vilkår dei levde under. Innhaldet i husmannskontraktane blei avgjerande for kva handlingsrom og spelerom husmennene kunne ha for næringsutøving og levebrødssikring.

Husmannskontraktane gav klare rammer for livet til husmannsfamiliane. Kontraktane regulerte slik som leigetid, innfestingspengar, plassleige og andre plikter – forutan ulike rettar i utmarka og gardsvaldet. Same slaget regulering gjorde dei vilkåra husmannsplassane gav for jordbruksproduksjonen sine to berebjelkar: åkerbruk og dyrehald. Kor mykje utgjorde jordbruksproduksjonen for hushaldet til husmannen med jord – plassmannen? Blei det hausta så mykje av korn og poteter på husmannsplassen at åkerbruket der, saman med husdyrhaldet, gav husmannsfamilien ein brukbar del til levebrødet? Kor stor var sjølvberginga av plassen?

To kyr og 13 sauer utgjorde det gjennomsnittlege talet på dyr på husmannsplassane i to bygder me kan nytta som eksempel: Skjold og Vats i Rogaland ved folketeljinga i 1865. Husmannsfamilien her sådde gjennomsnittleg litt under ei tønne havre og drygt ei tønne poteter. Samanlikna med dei nasjonale tala låg dyrehaldet på Skjold og Vats-plassane på det doble av gjennomsnittet i landet. I 1875 utgjorde middeltalet 2,1 storfe for heile landet. Dei to kyrne og 13 sauene som utgjorde middeltalet for dyrehaldet til husmennene i Skjold og Vats, kan reknast om til 4,2 storfe. Dette viser at husdyrhaldet kunne variera ein god del på husmannsplassane – utan at det er tale om store dyreflokkar.

Samanlikna med jordbruksdrifta på gardsbruka i same prestegjeldet omfatta produksjonen på gjennomsnittsplassen tredjeparten av det som var middelmengda på gardsbruka. Minst skilnad mellom husmannsplassen og gardsbruket var det for sauehaldet og potethaustinga sin del.

Det var vanleg for plass-systemet og husmannsvesenet som samfunnsordning at det bygdevis galdt ein fast standard eller ei styrande norm for kor store areal husmannsplassane skulle utgjera. Endå viktigare var det kor mykje dette arealet gav av rom for på ein husmannsplass å fø av dyr og produsera av korn og poteter.

Husmennene i Skjold og Vats heldt påfallande likt med dyr og sådde også ganske lik potet- og kornmengde på husmannsplassane sine. Dette galdt same kor små eller store gardsbruk plassane deira låg under. Med andre ord hadde det i desse to bygdene for produksjonen, mattilgangen og sjølvberginga lite å seia om husmannsplassen høyrde heime på eit stort eller mindre gardsbruk.

Juridisk sette ikkje husmannslovgjevinga og husmannskontraktane så sterke skrankar eller hinder for husmannsvesenet eller plass-systemet at husmannsfamiliane ikkje hadde høve til å skaffa seg arbeid utanom plassane. Dei kunne også driva handel, handverk og anna livsnæring som kunne sikra dei levebrød og livsgrunnlag.

Det kan trekkjast fram mange husmenn heile landet rundt som gjorde husmannsplassen sin til ein base eller ei plattform for flittig, industriøs verksemd og yrkesutøving. Plass-systemet verka som ei ordning for å kunna driva anna verksemd ved sida av jordbruksdrifta på husmannsplassen.

Husmannsplassane var midt på 1800-talet så mange at husmannsgruppa utgjorde den nest største samfunnsgruppa i Norge. Talet på jordbrukseiningar – gardsbruk og småbruk – vaks gjennom heile «husmannstida» på 1800-talet. Talet på husmannsplassar gjekk tilbake etter midten av hundreåret, men mange av desse plassane endra i realiteten berre status til småbruk. Og i tillegg kom mange nye mindre gardsbruk av same slag og storleik til ved deling av gardsbruk.

Det gjorde seg i det heile gjeldande eit sterkt samanfall mellom nedgang og avvikling av husmannsplass på den eine sida og oppgang, omgjering og etablering av småbruk på den andre sida. Til dømes kom det mellom jordbruksteljingane 1907 og 1939 til 80000 nye småbruk. Denne overgangen frå husmannsplassar til ekspansjon i småbruk, skjedde også på same tid som Norge fekk stadig mange fleire industriarbeidarar enn før. I 1851, det året Stortinget vedtok ei eiga husmannslov, fanst det i alt 12000 fabrikk- og sagbruksarbeidarar i landet. Fram til 1900 auka dette talet på sysselsette i industrien til ca. 75 000.

Jordlova frå 1928 gav dei få tusen siste husmennene rett til å løysa inn husmannsplassane sine og bli eigarar av plassane som framtidige småbruk eller bustader.

Husmannsplassen er den vanlege språklege form når det er tale om plassen. Me snakkar altså om eit ord i hankjønn – husmannsplassen. Ulike dialektar rundt om i landet gjer at det også blir tala om husmannsplasset, altså eit ord i inkjekjønn. Både plassen og plasset finst elles som særnamn og dermed som eigne stadnamn.

Det språklege mangfaldet var stort i kva dei ulike stader kalla huset og jorda til husmannshushaldet. Bygslestykket, plassjorda og festetomta førekjem som eksempel på kva ein husmannsplass kunne bli omtalt som ulike stader – i tillegg til plassen eller plasset.

Husmannen med jord blei på Vestlandet ofte kalla ein «plassemann». Det kom seg av at huset hans og jordarealet lagt saman, utgjorde ein husmannsplass. På Austlandet heitte det derimot konsekvent husmann for alle som leigde eit stykke av jorda til ein gardbrukar.

• husmann
• bygselhusmann
• leilending
• Norsk jordeiendomshistorie

• Norgeshistorie.no: Husmannsvesenet

• Nils Olav Østrem (2022): En kort introduksjon til husmannsvesenet