Matrikkelen

Eiendommene er inndelt kommunevis i gårder og underbruk. Hver gård har et gårdsnummer (gnr.), og hvert bruk har et bruksnummer (bnr.). Gårdsnumrene er unike innenfor hver kommune, mens bruksnumrene begynner på nytt for hver gård. Matrikkelbetegnelsen kan også inneholde festenummer (fnr.) og seksjonsnummer (snr.).

For at hver enkelt eiendom skal ha et unikt nummer i hele landet, tilføyes også kommunenummeret før selve matrikkelnummeret. Eksempel (gårdsnummer 200, bruksnummer 2430, seksjonsnummer. 14 i Grimstad kommune): 4202/200/2430/14.

Når en ny eiendom blir tildelt et nytt matrikkelnummer, kalles det matrikulering, og det blir opprettet et grunnboksblad for eiendommen. Matrikuleringen blir foretatt av oppmålingsmyndigheten i kommunen, mens grunnboksbladet blir opprettet ved tinglysingsmyndigheten.

Det finnes fem typer matrikkelenheter i matrikkelen:

1. grunneiendommer
2. festegrunner
3. anleggseiendommer
4. eierseksjoner
5. jordsameier

Matrikkelenhetene identifiseres med et matrikkelnummer som består av gårdsnummer og bruksnummer, og eventuelt festenummer (for festegrunner) og seksjonsnummer (for eierseksjoner). Matrikkelnummeret er unikt innenfor en kommune og kan ikke gjenbrukes.

Mens tekstlig informasjon og kartdata tidligere ble ført i to forskjellige systemer (GAB og DEK), så har matrikkelen integrert dette i ett system. Kartdataene består av teiger, som er sammenhengende stykker land avgrenset av teiggrenser angitt ved teiggrensepunkter. Teiger kan ikke overlappe hverandre, men kan ligge inni hverandre, og de danner et for det meste sammenhengende lappeteppe for hele landet. Teiger kan tilhøre én eller flere matrikkelenheter, og en matrikkelenhet kan består av flere teiger. Noen teiger tilhører ikke noen matrikkelenhet i det hele tatt. Anleggseiendommer kan istedenfor eller i tillegg til teiger ha anleggsprojeksjonsflater, som kan overlappe teiger og hverandre da de ikke ligger på bakken, men under overflaten, over bakken eller til vanns. Det samme gjelder eierseksjoner på anleggseiendommer.

Registerdelen består blant annet av bruksnavn, opprettelsesdato, eierforhold og en oversikt over forretninger hvor matrikkelenheten har vært involvert. Forretninger er noe som må utføres ved de aller fleste endringer av en matrikkelenhet og dens teiger. Eksempler på forretninger er fradelingsforretning, seksjonering, opprettelse av festegrunn og sammenføyning.

På matrikkelenheter kan det være registrert grunnforurensninger (fra Klima- og forurensningsdirektoratet og Forsvarsbygg) og kulturminner (fra Askeladden).

Matrikkelen inneholder to typer adresser: vegadresser og matrikkeladresser. Vegkonseptet ble tidligere kalt gate både i tidligere versjoner av matrikkelen og i forløperen GAB.

For å kunne registrere vegadresser, må først selve vegen registreres i matrikkelen. Veger registreres med adressekode og adressenavn, samt en offisiell forkortelse av adressenavnet dersom dette er lenger enn 22 tegn. Alle disse tre er hver for seg unike innenfor en kommune, og en veg tilhører bare én kommune. Geometri for vegen lagres ikke i matrikkelen, men i Vbase.

Selve vegadressene består av knytning til en veg, samt husnummer og eventuelt bokstav. Disse tre tingene gjør adressen unik, men mennesker forholder seg normalt bare til adressenavn, husnummer og bokstav, som ikke nødvendigvis er unikt på landsbasis.

Matrikkeladresser er noe som benyttes der vegadressering ikke har blitt innført. En slik adresse benytter matrikkelnummeret til matrikkelenheten den ligger på for å identifisere adressen. Seksjonsnummer er ikke med, da adresser ikke kan knyttes til eierseksjoner. Dersom det er flere matrikkeladresser på samme matrikkelenhet, får de tildelt undernummer for å skille dem fra hverandre. Et eksempel på en matrikkeladresse med gårdsnummer, bruksnummer og undernummer vil være 1/23-1.

Felles for alle adresser er at de har et koordinatpar for stedfesting, samt knytning til matrikkelenheten de ligger på. Adressen blir også automatisk og obligatorisk knyttet til en grunnkrets, en valgkrets, et postnummerområde og et kirkesogn. I tillegg kan adressen knyttes til andre kretstyper som skolekrets og tettsted. For at dette skal virke, må geometri for kretsene lastes inn i matrikkelen.

Videre kan adressene ha et adressetilleggsnavn som inngår i de offisielle adressene. Dette er enten navnet på eiendommen, et bygg, en institusjon, eller en kombinasjon. Adressetilleggsnavn har også en offisiell kortutgave dersom den fulle lengden overskrider 25 tegn.

Bygninger har et bygningsnummer som identifiserer dem unikt på landsbasis. Nye bygninger skal registreres allerede når de er under planlegging og forblir registrert etter at de er revet. Nåværende status registreres, samt en historikk. Bygninger får også angitt koordinatene til et representasjonspunkt. Annen geometri, som for eksempel grunnplan, registreres ikke i matrikkelen. Av andre sentrale data kan nevnes etasjer, bruksenheter og diverse arealopplysninger. Disse dataene er gjerne mangelfulle for eldre bygninger.

I tillegg til bygninger registreres også bygningsendringer. Dette kan være tilbygg, påbygg eller andre ombygginger. Bygningsendringer inneholder stort sett de samme dataene som selve bygningene.

Etasjer identifiseres med en etasjeplankode som består av én bokstav, og et tosifret etasjenummer. De forskjellige etasjeplanene er kjeller, underetasje, hovedetasje og loft.

Bruksenheter er selvstendige deler av en bygning som brukes til et spesifikt formål. Dette kan for eksempel være en bolig/leilighet eller et kontorlokale. Bruksenheter identifiseres med etasjeplankode og etasjenummer fra etasjen, pluss ytterligere to siffer som er et løpenummer internt på etasje. For bruksenheter registreres blant annet antall rom og bruksareal.

Bygninger kan være registrert som SEFRAK-objekter og/eller kulturminner i kulturminnedatabasen Askeladden.

Matrikkelens opprinnelse finnes dels i de fortegnelsene over avgifter til kongens kasse som allerede i middelalderen ble ført av fiscus (statskassen). Man kjenner dem allerede fra Karl den stores tid og i de senere jordebøker. Den eldste virkelige matrikkel er den engelske Domesday Book fra 1086.

I Norge likesom i Danmark (se hartkorn) utviklet matrikkelen seg på grunnlag av landskylden, det vil si avgiften på jordeiendom opprinnelig betalt i naturalier. I matrikkelen ble det angitt hva hver eiendom på den måten måtte yte. I 1665 ble det bestemt at det skulle etableres et standardisert register over grunneiendommer på landet. All landskyld ble redusert til de såkalte 3 species: korn (også kalt «tunge», det vil si vekt i korn), smør eller tørrfisk. Ved siden av ble flere andre betalingsmidler (species) beholdt i den «gamle» matrikkelen. Systemet hadde imidlertid den mangelen at det ikke var frembrakt noen riktig overensstemmelse mellom skyldforholdene (beskatningsmålestokken) i de forskjellige landsdelene.

I forbindelse med revisjonen av skatteverdiene i perioden 1818–1838 ble det etablert en ny Norges matrikkel over alle landets jordeiendommer (Finnmark unntatt) der samlet skyld ble satt til 247 068 «skylddaler». Norges matrikkel ble ført helt fram til innføring av GAB-registeret i 1980. Gjennom hele perioden lå imidlertid ajourføringen langt etter. Fra 1848, da hver eiendom fikk sitt eget grunnboksblad, ble derfor grunnboken det primære eiendomsregisteret.

Reglene for eiendomsregistrering i byene var etablert ved reskripter og kongelige resolusjoner. Disse ble etter hvert videreført i bygningslovgivningen som kom omkring 1830 og var spesiallover for den enkelte by. Reglene ble tatt i bruk i Oslo i 1828, Bergen og Trondheim i 1830. Lovene hadde blant annet krav om grensekart i stor målestokk over alle grunneiendommer innenfor byenes grenser. Bygningsloven av 1924 hadde regler om oppmålingsforretning som vilkår for bebyggelse, og plikt til oppmåling ved overføring av eiendomsrett og bortfeste av grunn.

Ved bygningsloven av 1965 ble det innført måleplikt i tettbygde strøk. Kommunene kunne ved vedtekt innføre måleplikten også utenfor tettbygde strøk, og denne adgangen ble benyttet i stor utstrekning. Inntil 1980 kunne byene fastsette sine egne nummersystem for eiendommer. Det mest vanlige var at gatenavn og husnummer også ble brukt som betegnelse for eiendommene, men det fantes også andre nummersystemer med rodeinndeling og fortløpende nummerering.

Selv om skyldverdien ble lagt til grunn for utlegging av skatt, ble arealer i stor grad omsatt eller overdratt uten medvirkning fra det offentlige og uten registrering. Det var derfor lenge betydelige uoverensstemmelser mellom eiendommene slik de var ført opp i matrikkelen, og deres fysiske utstrekning i marka. Fra 1764 kunne ikke skjøte bli tinglyst uten at det var foretatt en fysisk eiendomsdeling, men det tok likevel lang tid før dette ble gjennomført fullt ut i praksis. Helt til delingsloven trådte i kraft i 1980 ble eiendomsdeling på landet gjennomført som skylddeling av tre lekfolk (skylddelingsmenn) oppnevnt av lensmannen. Nye grenser ble merket i marka, men bare skissemessig opptegnet og beskrevet.

Ved lov av 6. juni 1863 ble det bestemt en fullstendig revisjon av matrikkelen ved hjelp av nye, mer inngående og nøyaktige takseringer med verdsettelse av hver enkelt eiendoms skyld, fremdeles med unntak av Finnmark. Samtidig ble det nåværende nummersystemet med gårdsnummer og bruksnummer innført for eiendommer på landet. Grunnlaget for denne nye reviderte matrikkelen var at landets samtlige skyldsatte eiendommer til sammen skulle ha en matrikkelskyld av 500 000 mark (à 100 øre). Reglene om fordeling av skyld ved oppdeling av eiendommer fantes i skylddelingsloven av 20. august 1909, som ble opphevet ved delingsloven av 23. juni 1978.

Den 23. juni 1978 ble lov om kartlegging, deling og registrering av grunneiendom (delingsloven) vedtatt. Loven trådte i kraft 1. januar 1980. Ved innføring av delingsloven forsvant begrepet matrikkel ut av lovverket, og matrikkelskylden ble ikke lenger delt ved fradeling av nye eiendommer.

Matrikkelskylden hadde før 1976 betydning ved beregning av eiendomsskatt. Ved delingsloven opphørte dens betydning også ved deling og tinglysing. Matrikkelskylden vil fortsatt kunne ha betydning ved jordskifte og i sameieforhold når eierandelene skal fastslås, ofte slik at det er den gamle matrikkelen som blir avgjørende.

I 1980 fikk Norge for første gang et landsomfattende elektronisk eiendomsregister, GAB-registeret (Grunneiendoms-, adresse- og bygningsregisteret). Grunneiendomsregisteret («matrikkelen») ble etablert delvis ved registrering av data fra grunnbøkene hos tinglysingsmyndighetene og delvis ved overføring av data fra kommunale registre. Det nye eiendomsregisteret inneholdt flere opplysninger om den enkelte eiendommen enn den gamle, som i tillegg til registerbetegnelsen, bruksnavn og matrikkelskyld bare inneholdt eierens navn.

Delingsloven av 1978 ble avløst av lov om eigedomsregistrering av 17. juni 2005 (matrikkelloven), som trådte i kraft 1. januar 2010. Matrikkelen ble da Norges offisielle eiendomsregister.

I lov om eiendomsregistrering ble de tidligere registerbetegnelsene beholdt, og det ble samtidig gitt anledning til å opprette registerenheter i luftrommet og i undergrunnen, såkalte anleggseiendommer. Det ble dessuten anledning til å registrere jordsameier i matrikkelen.