interkommunalt samarbeid

Mulighetene for etablering av interkommunalt samarbeid ble først lovfestet gjennom kommuneloven av 1921, og er videreført i dagens kommunelov (av 1992) i paragraf 27. I denne loven gis det ingen spesifikke retningslinjer for hvilke oppgaver eller gjøremål som kan bli ivaretatt gjennom et slikt samarbeidstiltak. Loven stiller imidlertid krav om at det skal opprettes egne styrer for samarbeidet og at det utarbeides vedtekter der «området for styrets virksomhet» fastslås.

I kommunelovens paragraf 28 åpnes det også for et vertskommunesamarbeid. Med dette menes det at «en kommune kan overlate utførelse av lovpålagte oppgaver....til en vertskommune..». I slike tilfeller har vertskommunen det mer operative ansvaret for utførelsen av vedkommende oppgave, men da på grunnlag av retningslinjer eller instrukser fastlagt av den kommunen som har overført oppgavene til dem.

En tredje form for interkommunalt samarbeid kan være i form av etableringen av aksjeselskap, der den interne styringen skjer etter aksjelovens bestemmelser. Dette er den samarbeidsform flere har valgt for kommunal forretningsdrift.

En fjerde form for interkommunalt samarbeid er regulert av Lov om interkommunale selskaper (av 1999). I motsetning til kommunelovens paragraf 27, der lite sies om styringen av samarbeidet – bortsett fra krav om eget styre med representasjon fra de deltakende kommuner – er lov om interkommunale selskaper langt mer detaljert med hensyn til krav om styringsorganer og styringsprosedyrer. I så måte ligger denne loven tett opp til aksjeloven. Det framgår også av lovens bestemmelser at interkommunale selskapers oppgaver stort sett vil være knyttet til forretningsdrift, og det er bare kommuner som kan eie aksjene i slike selskaper.

Forekomsten av interkommunale samarbeidsordninger er meget omfattende. I en studie av slikt samarbeid viste Dag Ingvar Jacobsen at det eksisterte om lag 900 interkommunale samarbeidstiltak, og der flere kommuner var medlemmer av hvert tiltak. Ifølge hans tall hadde alle disse tiltakene nærmere 5.500 medlemskap.

Selv om dette høye antall samarbeidsordninger og -medlemmer kan sikre en tilfredsstillende tjenesteyting i alle deler av landet, viser tallene også at prinsippet om såkalte generalistkommuner – der alle kommuner skal være ansvarlig for all virksomhet som er delegert til kommunen – ikke har latt seg oppfylle med den kommunestruktur man har hatt til nå. De minste kommunene kan ikke forventes å ha tilstrekkelige ressurser eller kompetanse til å betjene sin befolkning på alle virksomhetsområder.

• interkommunalt selskap
• kommune

• Dag Ingvar Jacobsen, Interkommunalt samarbeid i Norge, 2014, Bergen, Fagbokforlaget