Som et resultat av de traumatiske hendelsen i 1492, da jødene ble drevet ut av Spania, var kabbalistene i Galiea opptatt av å finne ut hvorfor jødene var drevet i eksil, og hvilken betydning dette kunne ha for endetiden og Messias' komme. Luria utviklet begrepet tzimtzum (sammentrekning), som innebærer at at Gud trekker seg inn i seg selv for å skape plass til den materielle verden med plass til sine ti emanasjoner, sefirot.
I løpet av skapelsesprosessen oppstår forskjellige beholdere (kelim) som skal oppbevare det guddommelige lyset. De høyeste emanasjonene klarer å oppbevare lyset, men de sju laveste sprekker, noe som fører til en kosmisk katastrofe, shevirat ha-kelim eller «knusing av beholderne». De lyspartiklene som har festet seg til de sprukne karene blir forvandlet til onde krefter. I jødisk tankegang er disse likevel en nødvendig del av skapelsen – tilstedeværen av onde krefter gjør det mulig for mennesket å velge mellom det onde og det gode. Ulykken betyr likevel at guddommen er splittet og at verden er i en tilstand av ubalanse og kaos.
Ifølge den lurianske kabbala er det jødenes oppgave i verden å bidra til å samle opp lyspartiklene og sende dem tilbake til Gud. Dette kalles tikkun, reparasjon, og innebærer en forestilling om at når “reparasjonen” er fullkommen, vil det bli forsoning for både det jødiske folket, for hele menneskeheten og for hele universet. I henhold til denne læren vil hver minste lille handling, som hvert enkelt menneske utfører, ha en betydning for hele samfunnet og for hele verden, og også for Gud selv. Troen på at enkeltmennesket kan bidra til å “reparere” verden ble en viktig jødisk forestilling, og langt utenfor mystikernes rekker og helt frem til i dag.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.