Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                
Livets tre

Diagram for livets tre fra kabbala.

Den esoteriske boken Sefer Yetzira
Førsteutgave av Sefer Yetzira
Av .

Kabbala er en esoterisk og mystisk retning innen jødedommen. Den ble utviklet i Sør-Frankrike og Nord-Spania (Girona) på 1200-tallet og frem til jødene ble fordrevet fra Spania i 1492. Senteret for kabbalistiske studier ble da flyttet til Zefat (Safed) i Galilea der det skjedde en ny utvikling av den opprinnelige kabbala.

Faktaboks

Uttale
kabbala
Etymologi
hebraisk «noe overlevert» eller mottatt
Også kjent som

kabbalah, qabalah, cabala

Betegnelsen kabbala har også andre betydninger innen jødedommen. Den ble opprinnelig brukt om noe som er mottatt, som Toraen og den jødiske religiøse tradisjonen. Begge ble ansett å ha guddommelig opphav. Etter hvert ble betegnelsen knyttet sterkere til mottakelsen av den muntlige Toraen (læren), som i henhold til rabbinsk tradisjon også kunne føres helt tilbake til Moses på Sinai.

Grunnideer

Kabbalistene var overbeviste om at det finnes en annen virkelighet enn den som fremkommer gjennom å lese tekstene bokstavelig, slik den vanlig leser gjør. For å få kunnskap om denne skjulte virkeligheten måtte man derfor se bak bibeltekstenes åpenbare betydning. Å oppnå slik hemmelig viten krevde både grundig kunnskap om den skriftlige og den muntlige Toraen, den rabbinske tolkningstradisjonen, undervisning, innføring og innvielse. Hensikten var å finne hemmelig viten om Gud og universet. Noen søkte også en mystisk opplevelse av guddommens nærhet gjennom ekstase og meditasjon. I mange tilfeller gikk disse to tilnærmingene over i hverandre.

Bakgrunn

Ifølge rabbinerne inneholdt bibeltekstene alt guddommen hadde ønsket å formidle til det jødiske folk. All kunnskap om både Gud og verden måtte derfor være å finne der. Men det var også en gammel oppfatning at bibeltekstene inneholdt hemmelig viten som bare var tilgjengelig for de lærde og utvalgte. Gjennom spesielle tolkningsmetoder av de gamle tekstene kunne disse finne frem til skjulte symboler, visdom og dypere kunnskap om Gud og universet

Enkelte bibeltekster har også et mystisk preg, som fortellingen i Esekiel 1, der profeten får et syn som omfatter fire mystiske vesener, underlige hjul og noe som kunne se ut som Guds tronstol med en skinnende skikkelse. I de første århundrene av vår tidsregning fantes det grupper som ønsket å oppnå en nærere kontakt med guddommen gjennom drømmer, visjoner, faste, seksuell avholdenhet og andre personlige opplevelser. En retning søkte å reise til himmelske templer/palasser (hechalot) og få se Guds vogn og hans trone. Reisen var mystisk og farefull, og den «reisende» trengte likesinnedes hjelp for å kunne vende trygt tilbake. De skriftlige kildene til disse forestillingene er vanskelig tilgjengelige og var ment for små grupper av mystikere. Denne formen for tidlig jødisk mystikk ble utviklet både i Eretz Israel og i Babylonia (dagens Irak) helt frem til 1000-tallet.

Også i andre del av 1100-tallet fantes det ulike jødiske grupper (skoler) som beskjeftiget seg med jødedommens mer mystiske sider. Den ene retningen omfattet askenasiske jøder i Rhinland (Hasidei Askenas), den andre oppsto i Syd-Frankrike og Nord-Spania. Det var denne som etter hvert ble kjent som kabbala.

Det mystiske skriftet Sefer Yetzira, som ble forfattet en gang mellom 200-tallet og 800-tallet, søkte å forklare hvordan Gud frembrakte verden gjennom muntlige beskjeder eller tall (sefirot). Teksten forsøker å forklare hvordan det hebraiske alfabetes konsonanter og urtallene 1–10 kunne skjule dype hemmeligheter om den guddommelige verden. Bokens nøkterne og systematiske tilnærming førte til at den, av datidens jødiske lærde, lenge ble sett på som en vitenskapelig forklaring på hvordan verden ble skapt. Flere av dens ideer ble senere videreutviklet innenfor kabbala.

Gudsforestillinger

Kabbalaens Gud er mer abstrakt og utilgjengelig enn Toraens Gud, han er Ein Sof (Uten ende), «Den skjulte» og selve Altet. Hvordan han skapte og styrer den materielle verden, og hvordan mennesket kan få kontakt med denne guddommen, er mystikernes hovedanliggende. Den bibelske og rabbinske ideen om én eneste og udelelig guddom blir erstattet av forestillinger om hvordan en guddommelig og utilgjengelig enhet kan dele seg i mange og stadig lavere manifestasjoner/emanasjoner (sefirot) som representerer forskjellige aspekter ved guddommen, både maskuline og feminine.

Den øverste av de ti sefirot er Kronen, som representerer det guddommelige som ren ånd. De andre har litt ulike navn, men omfatter egenskaper som intelligens, visdom, makt/disiplin, skjønnhet/medlidenhet, kjærlighet, prakt, utholdenhet og rettferdighet. Den tiende sefira er Malkhut (Herredømme), også kalt Shekhina, som er porten der den guddommelige verden møter den skapte verden. Shekhina representerer et kvinnelig aspekt ved guddommen og blir også knyttet til det jødiske folket.

Etter hvert utviklet det seg også forestillinger om en verden i kaos og ubalanse, hvordan menneskene kunne påvirke guddommen, og hvilken rolle det jødiske folket skulle ha i å gjenopprette verdens gode og paradisiske tilstand.

Viktigste tekster

Sefer Ha-Bahir

Sefer ha-Bahir
Trykket i Amsterdam 1651
Sefer ha-Bahir
Av .

Sefer ha-Bahir (Lysboken) ble skrevet ned i Provence eller i det nordlige Spania på slutten av 1100-tallet, men gir inntrykk av å være en jødisk fortelling, midrash, fra 200-tallet. Sefer ha-Bahir la grunnlaget for det som skulle bli den jødiske kabbala. Denne tidlige formen for kabbala konsentrerte seg om forestillingen om en videreutvikling av læren om de ti guddommelige emanasjonene (sefirot). Mystikerne søkte kunnskap om hvordan disse forholder seg til hverandre og hvilken rolle de hadde i forbindelse med verdens skapelse og opprettholdelse, samt deres forhold til «det onde».

Verden beskrives som et tre (ilan) eller søyle, som har røtter i guddommen og grener som sprer seg ut i universet. Øverst troner Kronen, mens den nederste og tiende sefira kalles Shekhina, som representerer Guds nærvær og knyttes til det kvinnelige element. Guds skapelsesord ble ledet gjennom søylen. Senere kabbalister knyttet denne forestillingen til Livets tre. Boken skal ha møtt motstand fra tradisjonelle rabbinske kretser. Den ikke-rabbinske forestillingen om at menneskets sjel kan gjenfødes, gilgul, stammer også fra Sefer ha-Bahir.

Zohar

1. utgave av Zohar fra 1558.

Tittelsiden. Zohar trykket i Mantua.

1. utgave av Zohar fra 1558.
Av /Library of Congress.

Kabbalas mest kjent verk er Zohar (Den strålende) som utgir seg for å gjengi samtaler mellom rabbinere som levet i de første århundrene av vår tidsregning. Men moderne forskning (som Gershom Scholem) mener at Zohar etter all sannsynlighet er et samleverk, og at store deler ble skrevet av den lærde spanske rabbi og kabbalist Moshe (Moses) de Leon (cirka 1240–1305). Nyere forskning mener at flere kan ha bidratt til den endelige versjonen av Zohar. I de neste to hundre årene fikk Zohar stor innflytelse på jødiske intellektuelle i mange land, fra Tyskland til Eretz Israel.

Guddommen beskrives, også her, som utenfor menneskelig erfaring, helt utilgjengelig (Ein Sof/Uten ende) og en som bare kan kjennes gjennom gjennom sine ti emanasjoner/utstrålinger (sefirot). Disse symboliseres gjennom livets tre og forestillingen om en mystisk, ikke-fysisk kosmisk Adam-skikkelse, Adam Kadmon (Det opprinnelige mennesket), som skal speile guddommens ikke-materielle egenskaper.

Som det tidligere kabbalistiske verket Sefer ha-Bahir, beskriver også Zohar Shekhina som guddommens kvinnelige aspekt, men her bruker også mer seksualiserte betegnelser som “brud”. Mange av tekstene handler om forholdet mellom det mannlige og det kvinnelige og har et sensuelt preg. Ifølge Zohar må alle de øvre guddommelige (mannlige) utstrålingene og egenskapene være i balanse, og “bruden” være nær sin mannlige motpart, for at den harmoniske forbindelsen mellom den øvre verden og denne verden skal kunne opprettholdes. Shekhina, som danner overgangen, må derfor ikke komme under innflytelse av onde krefter.

Forbindelsen mellom den guddommelige og den skapte verden gjør at det som skjer på jorden kan påvirke guddommen. Denne forestillingen ble videreutviklet av senere kabbalister på 1500-tallet.

Senere kabbala

Etter jødenes utdrivelse fra Spania i 1492, og fra Portugal noen år senere, ble kabbalistisk tankegods spredt til store deler av den jødiske verden. Det nye senteret for kabbalistiske studier lå nå i Eretz Israel, nærmere bestemt i Safed (Zefat) Galilea. Flere av kabbalistene var også rabbinske lærde. Blant disse er Josef Karo (1488–1575) som også utarbeidet en oversiktlig samling av den jødiske religiøse loven, Shulhan Arukh. Blant hans elever var Moses Cordovero (1522–1570), som skrev en strukturert oversikt over kabbalas forestillinger (Granateplehagen) og Isaac ben Salomon Luria (1534–1572) som utviklet en ny form for kabbala.

Den lurianske kabbala

Som et resultat av de traumatiske hendelsen i 1492, da jødene ble drevet ut av Spania, var kabbalistene i Galiea opptatt av å finne ut hvorfor jødene var drevet i eksil, og hvilken betydning dette kunne ha for endetiden og Messias' komme. Luria utviklet begrepet tzimtzum (sammentrekning), som innebærer at at Gud trekker seg inn i seg selv for å skape plass til den materielle verden med plass til sine ti emanasjoner, sefirot.

I løpet av skapelsesprosessen oppstår forskjellige beholdere (kelim) som skal oppbevare det guddommelige lyset. De høyeste emanasjonene klarer å oppbevare lyset, men de sju laveste sprekker, noe som fører til en kosmisk katastrofe, shevirat ha-kelim eller «knusing av beholderne». De lyspartiklene som har festet seg til de sprukne karene blir forvandlet til onde krefter. I jødisk tankegang er disse likevel en nødvendig del av skapelsen – tilstedeværen av onde krefter gjør det mulig for mennesket å velge mellom det onde og det gode. Ulykken betyr likevel at guddommen er splittet og at verden er i en tilstand av ubalanse og kaos.

Ifølge den lurianske kabbala er det jødenes oppgave i verden å bidra til å samle opp lyspartiklene og sende dem tilbake til Gud. Dette kalles tikkun, reparasjon, og innebærer en forestilling om at når “reparasjonen” er fullkommen, vil det bli forsoning for både det jødiske folket, for hele menneskeheten og for hele universet. I henhold til denne læren vil hver minste lille handling, som hvert enkelt menneske utfører, ha en betydning for hele samfunnet og for hele verden, og også for Gud selv. Troen på at enkeltmennesket kan bidra til å “reparere” verden ble en viktig jødisk forestilling, og langt utenfor mystikernes rekker og helt frem til i dag.

Messianisme og hasidisme

Flere senere mystiske jødiske bevegelser og skikkelser har sin bakgrunn i kabbalaens forestillinger, mest kjent er den såkalte «falske» Messias, Sabbatai Zewi (1626–72), som for en kort tid vekket håp om fornyelse i store deler av den jødiske verden. Inspirert av denne sekten vokste det senere fra en ny messiansk gruppe, de såkalte frankistene, grunnlagt av Jakob Frank, som virket i siste halvdel av 1700-tallet.

Kabbalismen fikk en langt mer varig innflytelse da den mystisk-ekstatiske retningen hasidismen, ble grunnlagt av den karismatiske helbrederen og undergjøreren Israel ben Eliezer (1700–60), kalt Baal Shem Tov (Det Gode Navns Herre). Hasidismen har inkorporert svært mange av kabbalas forestillinger, ikke minst de mer folkereligiøse, og fokuserer på ekstatisk dans, sang og glede i tillegg til studiet av de hellige skriftene. Hasider regnes i dag som ultraortodokse og retningen har svært mange tilhengere.

Studiene

Studiet av slike vanskelig tilgjengelige tekster lenge forbeholdt lukkete grupper av mystikere, alle godt voksne, gifte menn. Innføringen i dette mystiske og symbolske universet krevde innsiktsfulle og pedagogisk lærere, ikke minst fordi kabbala også kunne utvikle seg til overtro eller magi. Kvinner var helt utelukket fra slike studier. I noen miljøer er det fremdeles slik, i andre kan nå også andre interesserte og også kvinner få innføring i den jødiske mystikken. Tekstene er nå tilgjengelige, både i bokform og elektronisk.

Opplysningstiden i Europa førte til utviklingen av akademiske jødedomsstudierstudier (Wissenschaft des Judentums) utover på 1800-tallet. Jødiske forskere, som Heinrich Graetz (1817–1891), mente at kabbala var uvitenskapelig, og grenset til overtro.

Den som for alvor gjorde kabbala-studier til en akademisk vitenskap var den tyskfødte, og senere israelske jødiske forskeren Gershom Scholem (1897–1982). Senere har mange andre forskere fulgt i hans spor, men Scholem er fremdeles regnet som en autoritet. Hans oversettelser av originaltekstene og hans kommentarer og forklaringer finnes på flere språk.

Kristen Kabbala

Forestillinger fra den jødiske kabbala fikk tidlig også innflytelse på kristne tenkere i Catalonia og etter hvert også i Italia og Tyskland. I renessansens Firenze på 1400-tallet, under Cosimo de' Medici, fikk den jødiske kabbala (her skrevet Cabala) innflytelse på utviklingen av renessansens tenkning. Giovanni Pico della Mirandolas (1455–1522) ville lage en universell filosofi som skulle forene ideene fra de hermetiske skriftene med med gresk filosofi og kabbala. Noe senere brukte Johannes Reuchlin (1455–1522) tankegods fra den jødiske kabbala for å undersøke ordenes og navnenes betydning. Kristen Kabbala hadde i utgangspunktet som mål å bevise at Jesus var Messias.

Etter hvert ble imidlertid forestillinger om engler, ånder og magi stadig viktigere. Senere brukte også ulike okkulte bevegelser forestillinger fra den jødiske kabbala i utviklingen av sine systemer. Mest kjent er Aleister Crowley (1875–1947) som blandet religiøse forestillinger fra både kabbala, buddhisme, egyptisk og gresk religion.

Nyreligiøsitet

I dag er det en fornyet interesse for mystikernes kabbala, også blant ikke-jøder av begge kjønn. Denne formen for kabbala har gjerne et nyreligiøst preg og kan omfatte både kabbalistiske forestillinger og tarotkort, astrologi, meditasjon, selvutvikling og spiritisme. Spesielt kjent er de såkalte Kabbala-sentrene. De første ble startet i USA allerede på 1980-tallet. Deltakerne i kurs og undervisning forutsetter ikke grundig kunnskap om jødisk lov og tradisjon eller hebraisk og arameisk språk. I USA vekket bevegelsen fort stor interesse blant musikere og skuespillere, som Madonna. Bevegelsen mistet etter hvert en del av sine tilhengere, men har fremdeles sentre i mange vestlige land, samt i Israel. I tillegg finnes frittstående kabbala-skoler, og institutter rundt om i verden, også i Norge. Disse er åpne for alle interesserte, uten krav om spesielle forkunnskaper.

Tradisjonelle jødiske rabbinere og miljøer anser vanligvis ikke denne formen for kabbala som jødisk, og det advares mot å slutte seg til slike grupper. Det finnes en stor mengde bøker om denne formen for moderne kabbala.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Dennis, Geoffrey W.: Sefer ha-Bahir. Selections from the Book of Brilliance, the Classic Text of Early Kabbalah. Llewellyn, USA. 2016.
  • Feinberg, Lynne Claire: Tekster fra Zohar, i Groth, Bente (red.) Jødiske skrifter, i serien Verdens hellige tekster. De Norske Bokklubbene 2002.
  • Freedman, Harry: Kabbalah: Sorcery, Scandal and the Soul. Bloomsbury, London. Bloomsbery Continuum. London 2019.
  • Kaplan, Aryeh (oversetter og redaktør): The Bahir Illumination. Red Wheel/Weisser. Newburyport, Mass. USA. 2001.
  • Scholem, Gershom (red.): Zohar. The Book of Splendor. Basic Readings from the Kabbalah, New York, 1995 (1949).
  • Zohar. Stråleglansens bok: Fra den jødiske kabbala. Oversatt og tilrettelagt av Bjørn Olav Kvam, i serien Ad Fontes, redigert av Jan-Erik Ebbestad Hansen, Gyldendal, 2004.
  • Sefer Jetsira: oversatt av Arvid Tångberg, i: Bringsværd, Tor Åge og Braarvig, Jens: I begynnelsen. Skapelsesmyter fra hele verden.Verdens hellige tekster. De norske bokklubbene 2002.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg