kontrasignatur

I Storbritannia utviklet den ordningen seg at medunderskrift av en ansvarlig minister var nødvendig for at en beslutning av statsoverhodet (kongen/dronningen, som personlig var uten ansvar) skulle bli gyldig. Systemet innebærer at ministeren ved å kontrasignere påtar seg ansvar for beslutningen (jfr. ministeransvar). Ordningen har tjent som mønster i mange land.

Den britiske ordningen ble ikke fulgt i den svenske regjeringsformen av 1809, og heller ikke i den norske Grunnloven av 1814, som på dette punkt er utformet etter mønster fra Sverige. Oppfatningen var at statsministeren pliktet å kontrasignere selv om han (og regjeringen) var uenig i beslutningen, og at han var ansvarsfri hvis han i protokollen hadde protestert mot beslutningen (Grunnlovens § 30).

Under konfliktene mellom Stortinget og Kongen under unionen med Sverige ble en annen oppfatning av kontrasignaturens betydning gjort gjeldende: Statsministeren hadde rett og plikt til å nekte kontrasignatur på beslutninger som ingen i statsrådet ville overta ansvaret for. Forholdet ledet flere ganger til at regjeringen søkte avskjed, blant annet under opptakten til unionsoppløsningen i statsrådsmøtet i Stockholm 27. mai 1905.

I 1911 fikk Grunnlovens § 31 følgende ordlyd, som fortsatt gjelder: «Alle avgjerder kongen ferdar ut, må kontrasignerast for å bli gyldige. I militære kommandosaker skal avgjerdene kontrasignerast av den som har målbore saka, men elles av statsministeren eller, om statsministeren ikkje var til stades i statsrådet, av den fyrste av dei medlemmene som var det».

I mange land knytter det konstitusjonelle ansvar for kongens rådgivere seg til kontrasignaturen. I norsk statsrettslig teori har det vært hevdet at kontrasignatur er et selvstendig grunnlag for konstitusjonelt ansvar, og at en statsråd følgelig kan ha rett og plikt til å nekte sin kontrasignatur på en kongelig beslutning. I forarbeidene til ansvarlighetsloven av 5. februar 1932 har lovgiver imidlertid gått ut fra at det konstitusjonelle ansvar knytter seg til statsrådsprotokollen, slik at alle statsråder er medansvarlige for kongens beslutninger hvis de ikke har anført i protokollen at de har frarådet disse.

• Norges politiske system
• Grunnloven
• ansvarlighetsloven
• konstitusjonelt ansvar
• konstitusjonell kontroll

• Lovdata: Grunnloven § 31
• Lovdata: ansvarlighetsloven