kornlager

Korn som skal lagres må være tørt nok for å unngå varmegang og sopputvikling. Ved normale temperaturforhold må vanninnholdet i kornet ned under 15 prosent for å være lagerstabilt. Ved tresking er vanninnholdet ofte høyere enn dette, og derfor må kornet tørkes før det kan lagres. Mange kornprodusenter har derfor installert korntørker. Ofte er dette kombinerte anlegg for tørking og lagring. Her presses luft gjennom kornmassen og bidrar til opptørkingen. Alternativet vil være å kjøre kornet direkte fra åker til et kornmottak.

Dersom alle produsenter kjørte alt korn direkte til mottakene, ville det ikke vært nok kapasitet der. For å stimulere til tørking og lagring på gårdene, gis det derfor trekk i kornoppgjøret dersom vannprosenten er over 15 prosent ved tidspunkt for mottaket. Det gis også et tillegg for korn som lagres noen måneder på gårdene før mottak.

Ved mottakene kontrolleres alle partier som kommer inn fra gårdene. Lagring skjer i store anlegg, ofte i høye siloer. Her ligger kornet før det går videre for framstilling av mel eller kraftfôr, eller det selges videre. Mottak finnes hos de ulike kornforretningene og rundt i landet hvor det dyrkes korn.

Dersom kvaliteten tilfredsstiller minstekravene, er det mottaksplikt for korn som er produsert i Norge. Men ikke alle mottak tar imot alle kornslag. Det samme gjelder for økologisk dyrket korn. Derfor kan det være nødvendig å transportere korn til rett mottak.

Tidligere var det vanlig at bøndene holdt til side noe av avlingen for bruk til neste års såkorn. Nå er det vanlig å kjøpe såkorn hvert år. Produksjon av såkorn skjer under kontrollerte former hos såkornprodusenter, og det skjer på kontrakt med såvareforretningene. Hvert parti må holdes adskilt under høsting, tørking og lagring. Såkornet transporteres så inn til såvareforretningene for pakking og eventuell videre lagring før salg.

Korn er en internasjonal handelsvare som kan kjøpes og selges på verdensmarkedet. Importert korn fraktes oftest med båt, og derfor fins det ofte store kornlagre i eller i nærheten av importhavnene. I Norge er det særlig proteinrike kjernebelgvekster som soyabønner og åkerbønner for bruk i kraftfôr som må importeres.

At et land har beredskapslagre av korn, har blitt aktualisert de senere årene. I Norge er målet nå at beredskapslagrene skal ha tre måneders forbruk av hvete til mat. Dette tilsvarer i overkant av 80 000 tonn med korn.

Det er staten som skal eie kornet i beredskapslagrene, mens kommersielle aktører skal være involvert i selve lagringen. Kornet skal altså finnes i det etablerte lagersystemet, men staten skal eie et gitt antall tonn korn som ikke kornforretningene kan selge.

I 2012 fikk Statens landbruksforvaltning i oppgave å utrede en gjeninnføring av beredskapslagring av matkorn. Bakgrunnen var flere år preget av flom og tørke både i Norge og flere andre steder i verden, samt perioder med eksportrestriksjoner i store kornproduserende land.

Det finnes mange meninger rundt omfanget av beredskapslageret. At det nå (per 2024) ligger på tre måneders forbruk av mathvete mener mange er for lite.

En utredning fra Agri Analyse fra 2013 anbefalte beredskapslagre tilsvarende tolv måneder forbruk av matkorn og korn til karbohydratrikt kraftfôr, seks måneders forbruk av proteinrikt korn som soya til kraftfôr, samt ⅔ av et års forbruk av såkorn.