krabbeetersel

Krabbeeterselene er utbredt i pakkisen rundt hele Antarktis. De kan tidvis bevege seg over lange avstander, for det meste styrt av hvordan pakkisbeltet utvider seg om vinteren og reduseres om sommeren. Sjøl om arten lever ganske spredt, så finnes det områder med større konsentrasjoner, gjerne der kontinentalsokkel ender i en eggakant eller ved en iskant. I slike områder med rikelig tilgang på mat kan krabbeeterselene opptre i stor flokker på hundrevis av dyr. Individer av arten er også observert langs de aller sørligste kystene av Sør-Amerika, Afrika og Australia.

Begge kjønn av krabbeetersel blir kjønnsmodne når de er rundt 2–3 år gamle, og det er den sørlige sommeren som er artens yngletid. De fleste ungene fødes på pakkisen i Antarktis i siste halvdel av oktober. I yngleperioden opptrer hver hunn på isen sammen med sin egen unge og i selskap med en oppvartende hann som forsvarer henne fra andre hanner helt til ungen avvennes og hun kommer i brunst. Dette skjer rundt tre uker etter fødselen og så snart hannen har paret seg, vil han forlate henne og dra på søk etter andre hunner i brunst, såkalt seriemonogami. Etter avvenning og paring forlater hunnene ungene for godt og drar ut på nytt matsøk. Nyfødte unger veier rundt 35 kilo, og når dieperioden avsluttes etter tre uker er vekta kommet opp i rundt 100 kilo.

Rundt 95 prosent av krabbeeterselenes meny består av krill. Øvrig diett består av fisk og blekksprut. Det er ingen utpreget sesongmessig variasjon i dyrenes matvalg. Om sommeren legger krabbeeterselene seg gjerne opp på isen for å hvile midt på dagen, men om vinteren er det mer sjelden at de legger seg opp. Når de jumper uti vannet og drar på matsøk kan de dykke gjentatte ganger etter mat i opptil 16 timer i strekk, gjerne på kveld, natt og tidlig morgen. De fleste dykkene er grunne (mindre enn 100 meter) og korte (inntil fem minutter), men det er observert at arten kan dykke helt ned til 600 meters dyp. Dykkene på morgen og kveld er gjerne noe dypere enn nattdykkene, antakelig fordi krillen er lettere å fange når det er mørkt.

Krabbeeterselenes dødelighet kan komme opp i så mye som 80 prosent i dyrenes første leveår. Dette skyldes i særlig grad at slike selunger er populær mat for sjøleopardene som åpenbart har en betydelig innvirkning på krabbeeterselenes bestandsstørrelse. Slik predasjon er omtrent utelukkende rettet mot årsungene ettersom nye sår som kan indikere angrep fra sjøleoparder bare unntaksvis observeres på dyr som er ett år gamle og eldre. Også spekkhoggere jakter på krabbeetersel.

I 1955 ble det observert et tilfelle av massedød blant krabbeetersel som var utbredt i områdene ved Den antarktiske halvøya. Nærmere 97 prosent av bestanden ble utradert, men hva som var dødsårsaken ble aldri avklart. Observerte symptomer kunne tyde på en slags PDV-lignende epidemi (PDV = Phocine Distemper virus, en slags forkjølelseslignende sykdom) av samme type som tok livet av mange steinkobber i Skagerrak og Sør-Norge i 1988 og 2002. Blodprøver tatt av krabbeetersel på 1980-tallet har bekreftet at dette kunne ha vært tilfelle.