leksikon

Leksika har ulike redaksjonelle modeller som i varierende grad vektlegger redaksjonell kontroll, brukermedvirkning og signert innhold. De finansieres også på ulikt vis.

På Wikipedia kan alle redigere artikler (anonymt eller under fullt navn), men det er også administratorer som utfører kontrollfunksjoner. De har bare gratis innhold. Wikipedia finansieres av donorer.

Store norske leksikon og danske Lex har ansatte redaktører som rekrutterer og følger opp fagfolk som både publiserer selv og evaluerer forslag fra andre bidragsytere. Alle må bidra med fullt navn. Disse to leksika har bare gratis innhold. De drives av ideelle organisasjoner og finansieres dels av universitetene og andre kunnskapsorganisasjoner, dels gjennom statlige støtteordninger.

Det svenske Nationalencyklopedin og Britannica fungerer mer som tradisjonelle forlag hvor artikler og oppdateringer bestilles fra forfattere før de redigeres og publiseres av redaksjonen. Disse to leksika har noe gratis innhold og noe bak betalingsmur. De finansieres gjennom abonnementer.

Det eldste bevarte verk som kan lignes med et systematisk leksikon er Historia naturalis (ca. 70 evt.) av Plinius den eldre. Hans verk bestod av 37 bøker med 2493 kapitler, som hovedsakelig behandlet naturvitenskapene. Første trykte utgave forelå 1463, og i de følgende 100 år kom det minst 43 nye opplag. Skjønt nokså ukritisk i sin registrering av fakta og fantasier, ble det oversatt til en rekke språk, og verkets betydning og innflytelse holdt seg helt til slutten av 1700-tallet.

Etter Historia naturalis kom det flere kunnskapsverker. Særlig betydning hadde Etymologiarium libri XX (600-tallet) av biskop Isidor fra Sevilla. Det bestod av 448 kapitler og omfattet en rekke emner fra grammatikk til krig, fra matematikk til klær.

Det mest berømte kunnskapsverk fra middelalderen er Bibliotheca mundi, mer kjent som Speculum majus (Det store speil), av dominikanermunken Vincent fra Beauvais. Det kom på midten av 1200-tallet og bestod av 80 bøker, trykt i 10 foliobind 1472–75. Verket var en enestående samling av bruddstykker fra greske, latinske, arabiske og jødiske forfatteres arbeider; en virkelig sammenfatning av tidens viten når det gjaldt religion, vitenskapelige resultater, historie og moral. Dets betydning for vitenskapelig og alminnelig litteratur i senmiddelalderen og renessansen kan neppe overdrives.

Også i Kina hadde man svært tidlig (200-tallet e.Kr.) verker av encyklopedisk karakter. De var ikke selvstendige arbeider, men rene samlinger av allerede eksisterende litteratur på alle områder, også dikt, sagn, anekdoter og lignende. Fra begynnelsen av 1400-tallet er det store Yongle dadian, som bestod av 22 937 kapitler, laget i tre håndskrevne eksemplarer. Bare noen få hefter er bevart. Disse ble trykt i 1963. Det største bevarte verk er Qin ding gujin tushu jicheng (1726). Det omfattet hele den kinesiske kulturarv, bestod av 5020 bøker (ca. 750 000 sider) og ble trykt i 100 eksemplarer. En senere utgave kom 1884 og var på 1628 bind à 200 sider i lite oktavformat.

Middelalderens leksika i Europa hadde det til felles at de var sammenfatninger av store kunnskapsmengder hentet fra mange kilder. De var tilfeldig redigert og etter vår tids begreper vanskelige å finne frem i. Alle var skrevet på latin, og teologi og religiøse spørsmål hadde en fremtredende plass. Den engelske filosof Francis Bacons skrifter, blant annet Novum organum (1620), fikk stor betydning for leksikonets videre utvikling. Bacon er ofte nevnt som grunnleggeren av det nyere systematiske leksikon.

På 1600-tallet begynte man også å redigere kunnskapsverkene alfabetisk, og nasjonalspråkene overtok etter hvert latinens plass. Tidens opplyste mennesker ble mer kritisk innstilt, man ville bygge sine kunnskaper på erfaring og iakttagelse og bruke den menneskelige fornuft som høyeste dommer. Man ble betenkt over å skulle samle allslags viten innenfor rammen av ett verk og laget derfor de såkalte realleksika eller realordbøker, som i alfabetisk orden behandlet en eller et mindre antall vitenskaper. Stor betydning fikk Le Grand Dictionnaire Historique (Lyon 1674) av Louis Moréri. Det behandlet historie, biografier og geografi og kan formodentlig regnes som det første leksikon på moderne språk. Et annet betydelig verk er Pierre Bayles Dictionnaire historique et critique i 2 bind (Rotterdam 1695–97). Dette verket var en kritisk gjennomgåelse av Moréris og andres verker og bidrog sterkt til å utvikle de kritiske metoder innen historieforskningen. Særlig oppsikt vakte det på grunn av sin dristighet i behandlingen av religiøse spørsmål. Sin kritikk skjulte Bayle i lange fotnoter som ofte opptok større plass enn selve oppslagsartikkelen. Verket fikk stor utbredelse og ble oversatt til flere språk.

Norden kom sent med når det gjaldt å utgi leksika. I Sverige ble det gjort mislykkede forsøk både på 1600- og 1700-tallet, og det første leksikon i Danmark var en ren oversettelse fra tysk, Klügels Encyclopædie i 5 bind (1796–99). I første halvdel av 1800-tallet kom i begge land forkortede oversettelser av Brockhaus' leksikon. De nasjonale interesser ble bedre ivaretatt i Svensk konversationslexicon i 4 bind (1845–52) og for Danmarks vedkommende i Nordisk Conversations-Lexicon i 5 bind (1858–63). Det siste hadde medarbeidere fra Sverige og Norge, og i verkets 3. utgave (1884–90) var den norske historiker Gustav Storm en av redaktørene.

Det første større leksikon i Norden med et mer vitenskapelig preg var Nordisk Familjebok i 18 bind (1875–94) med 2 supplementbind (1895–99). Det kom senere i nye utgaver, den fjerde og siste i 22 bind 1951–55. Samtidig utkom Svensk Uppslagsbok i to utgaver, den siste i 32 bind 1947–55. I årene 1989–96 utkom første utgave av Sveriges nasjonale leksikon Nationalencyklopedin i 20 bind.

Det danske Salmonsens store illustrerede Konversationsleksikon i 18 bind (1892–1907) med et supplementbind (1911) var egentlig tenkt som en bearbeidelse av Meyers tyske leksikon, men ble et originalt arbeid av stor verdi, utbredt også i Norge. Det kom i ny utgave i 26 bind 1915–30. I årene 1994–2001 ble første utgave av Danmarks nasjonale leksikon utgitt: Den Store Danske Encyklopædi i 20 bind.

Finland fikk sitt første store finskspråklige leksikon 1909–22. Islands første leksikon kom 1990, en 3-binds utgave av det danske leksikonet Fakta.

Den første norske utgivelse var Norsk Haandlexikon for almennyttige Kundskaber (1879–88) i 3 bind, utgitt og redigert av folkeopplysningsmannen og politikeren Chr. Johnsen. Mye av stoffet var oversettelser fra utenlandske leksika, men verket inneholdt også flere artikler av spesiell norsk interesse. Norsk Lomme-Konversationsleksikon (1891) var en oversettelse fra tysk av Sten Konow. Først da Illustreret Norsk Konversationsleksikon kom i 6 bind (1906–13), fikk Norge et stort og selvstendig oppslagsverk som kunne måle seg med tilsvarende verker utenlands. Det ble redigert av Haakon Nyhuus, og kom senere i flere gjennomreviderte og utvidede utgaver med tittelen Aschehougs Konversasjonsleksikon.

I årene 1960–72 utkom tre utgaver av Gyldendals Store Konversasjonsleksikon. Fra 1978 utkom fellesprosjektet Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikon. Utgitt i 4. utgave 2005–07 i 16 bind; Internett-utgave fra 2000.

Ved siden av disse er det kommet flere andre norske leksika. På grunn av sin spesielle karakter bør nevnes Arbeidernes Leksikon (1931–36) i 6 bind, som er skrevet ut fra et marxistisk grunnsyn, det nynorske Norsk Allkunnebok (1948–66) i 10 bind og det samfunnskritiske Pax Leksikon (1978–80) i 6 bind. En egen type leksikon er Familieboken i 8–10 bind (1937–40 og senere utg.), som følger den alfabetiske orden, men med et utvalg av emner i utførlig, journalistisk fremstilling.

Fra 2000 tok internett gradvis over for bokutgavene. De store forlagsproduserte leksikaene, som Store norske leksikon, svenske Nationalencyklopedin og Encyclopædia Britannica, først lansert som betalingstjenester i noen år. Store norske leksikon ble lansert som et abonnementsbasert Internett-leksikon i 2000.

I 2001 ble det dugnadsbaserte nettleksikonet Wikipedia lansert, og det vokste raskt til et stort leksikon på mange språk. Wikipedia redigeres etter det såkalte wiki-prinsippet, hvor alle kan redigere i artiklene og publisere nye artikler. Til forskjell fra tradisjonelle leksikon hvor artiklene kvalitetssikres av fageksperter så kvalitetssikres de her i ettertid av andre brukere, noen av dem med spesielle rettigheter (administratorer).

Wikipedia ble raskt en betydelig aktør og konkurrent til etablerte leksikon som har svart på konkurransen på ulikt vis.

Den svenske Nasjonalencyklopedin la i 2008 deler av sitt innhold gratis på nett, men satset samtidig på en betalingsløsning med skolene som viktig kunde.

Da Store norske leksikon lanserte sin 4. utgave 2005 til 2007 ble det annonsert at det ville bli leksikonets siste papirtutgave. I februar 2009 ble Store norske leksikon publisert som en gratis nett-tjeneste hvor man kombinerte fagredigert innhold med brukermedvirkning. Samme år ble nynorskleksikonet Allkunne lansert.

For fagmannen og den spesielt interesserte vil det allmenne leksikon ofte ikke være tilstrekkelig, og man må da søke til spesialleksika som begrenser sin fremstilling til et bestemt område. Av den store mengde slike spesialleksika kan nevnes

• Norsk Hagebruksleksikon (2 bd., 1960–61)
• Illustrert norsk bibelleksikon (14 bd., 1986–88)
• Norsk Biografisk Leksikon (2. utg. 10 bd., 1999–2005)
• Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder fra vikingetid til reformasjonstid (22 bd., 1956–78)
• Cappelens Musikkleksikon (6 bd., 1978–80)
• Norsk Kunstnerleksikon (4 bd., 1982–86)
• Medisinsk leksikon (5 bd., 4. utg. 1995)