nyromantikken (kunst)

Nyromantikken er en betegnelse på en nyorientering innenfor norsk litteratur og malerkunst ved starten av 1890-tallet. Perioden avgrenses gjerne fra 1890 til 1905.

Bevegelsen kan sees på som en reaksjon mot realismen og naturalismen, som la vekt på å sette problemer under debatt og i mange tilfeller å skildre mennesker som produkter av arv og miljø.

Som navnet tilsier representerte nyromantikken en tilbakevending til og en videreføring av romantikken, som satt subjektiv opplevelse, følelse og fantasi foran kunnskap og fornuft.

I Norge stod nyromantikkens malere i motsetningsforhold til 1880-årenes hverdagsrealisme og nøyaktige landskapsoppfatning, med en mer stemningsbetont og følelsesmessig skildring som også innbefattet en evighetslengsel.

Innenfor landskapsmaleriet ble tussmørkeskildringene populære; man søkte den tid på døgnet som gav mulighet for mystikk. Koloritten var kjølig med rik bruk av blått, og et emosjonelt preget blålig nattmaleri oppstod, for eksempel i Edvard Munchs Stjernenatt, (1894) og Hvit natt (1901) og Harald Sohlbergs Natt (1903) og Rondane (fullført 1914). Nesten hele den norske 1890-års-generasjonen dyrket dette emosjonelle blåmaleriet.