oransjeri

Opprinnelig var oransjeri en betegnelse på en samling av sitrustrær. Etter hvert kom ordets betydning til å stå for selve bygningen der sitrustrær og andre eksotiske, ikke vinterherdige vekster ble oppbevart i den kalde årstiden. På 1600-tallet var det i Mellom-Europa en motesak å dyrke og vise fram sydfrukter, særlig appelsin- og sitrontrær. Andre aktuelle vekster var for eksempel fiken, laurbær og oliven. Det ga høy status å kunne vise fram slike eksotiske vekster fra sørlige land. Siden sitrusvekstene ikke er vinterherdige, må de overvintres frostfritt. Planter som sto i store potter og kar måtte flyttes til frostfrie kjellere og andre lagerrom for vinteren.

I det sørlige Europa ble trær som var plantet i bakken pakket inn og beskyttet mot vinterkulda med trekonstruksjoner. Denne løsningen var tilstrekkelig der det var milde vintre. En forbedret løsning ble å plante trærne på sørsida av en mur. Dette ga gode, lune dyrkingsforhold og god utvikling om sommeren. Med muren som støtte ble det også lettere å kle inn plantene før vinteren. Ble det i tillegg bygd murer på øst- og vestsida, ble vinterdekkingen enda enklere. Da kunne det bygges provisorisk vintertak og sørvegg i isolerende materialer som kunne demonteres om sommeren. Fra slike midlertidige oransjerier var veien kort til permanente bygninger med tak og vegger samt glassvinduer i sørveggen. Etter hvert som bygnings- og oppvarmingsteknikken utviklet seg kom det også glassvegger og glasstak. Oransjeriet ble da mer og mer likt et veksthus i utseende og funksjon. Oransjeriene nådde toppen av sin popularitet rundt 1800-1825. I tillegg til adelens overdådige bygninger hadde borgerskapet også sine oransjerier som var mer nøkterne i prakt og størrelse.

Behovet for oppvarming ble forsøkt løst med bruk av åpen ild, ovner (kakkelovner, jernovner) røykkanaler og senere varmtvannsanlegg. Forbedrede systemer for oppvarming sammen med god isolasjon gjorde det mulig med oransjerier også nordover i Europa.

Fra å skulle gi vinteroppbevaring for varmekjære planter utviklet oransjeriene seg til flotte representasjonsbygninger med eksotiske planter. I Europas store slottshager ble oransjeriet en del av hageanlegget. Det ble ikke spart på utsmykning og design av interiør og eksteriør. Etter at begeistringen for eksotiske planter avtok ble oransjeriene brukt mer som vinterhager og til opphold og servering. Noen ble også brukt til utstilling av skulpturer.

Flere av de norske herregårdene hadde oransjerier. Bygdøy skal ha hatt et oransjeri rundt 1725. På siste halvdel av 1700-tallet er oransjerier omtalt ved Ullevål, Frogner, Munkedammen og Frydenberg (Christiania), Bogstad og Tomb i Råde (1796). Stend gård ved Fana, Solberg ved Drammen og Rød ved Halden er andre steder med oransjerier. Begrepet oransjeri ble nok brukt nokså vidt, også om det som i dag ville bli kalt vinterhage eller veksthus.

• sitrusfrukter
• veksthus