reisebefraktning

Reisebefraktning er ifølge sjøloven av 24. juni 1994 fraktavtale som gjelder et helt skips transportkapasitet eller en større del av denne, og hvor godtgjørelsen for transporten, frakten, bestemmes per reise uten hensyn til reisens varighet. Avtaleparter er bortfrakteren, normalt en reder, og befrakteren, som kan være avskiper og/eller mottaker av lasten.

Det sentrale kontraktsdokument er certepartiet. En del sentrale regler om reisebefraktning finnes dessuten i sjølovens §§ 321–371; disse reglene er imidlertid fravikelige. En særegen form for reisebefraktning er kvantumskontrakter.

En avtale om reisebefraktning gjelder som regel et navngitt skip; bortfrakteren har i så fall ikke rett til å sende lasten med et annet skip. Bortfrakteren skal sørge for at skipet er sjødyktig (se sjødyktighet), men har ikke noe garantiansvar for mulige svakheter. Avtalen kan gjelde en enkelt nærmere bestemt reise, et antall fortløpende reiser eller så mange reiser som skipet kan utføre i løpet av et visst tidsrom; i de to sistnevnte tilfeller foreligger det en avtale om konsekutive reiser.

Tiden for oppfyllelse av avtalen bestemmes dels ved et tidligste tidspunkt (lastedag) – før dette plikter ikke befrakteren å levere last – og dels ved et seneste tidspunkt (kanselleringsdag); meldes ikke skipet lasteklart på avtalt sted før dette tidspunkt, kan befrakteren heve avtalen. Bortfrakteren plikter å la skipet ligge til lasting, hhv. lossing, i et visst tidsrom, lastetid, hhv. lossetid, som omfatter en liggetid og en overliggetid. Frakten dekker også liggetiden; for anvendt overliggetid betales et tilleggsvederlag (demurrage). For last som er tatt om bord, utsteder skipsføreren eller en annen fullmektig for rederen et eller flere konnossementer. Omkostningene ved reisen (bunkers, havne- og kanalutgifter m.m.) dekkes av bortfrakteren.