revy

Skandinavisk revy har sin opprinnelse i den franske 1800-tallsrevyen, og kan spores både til den litterære kabareten som senere ble videreført i chanson-tradisjonen av sangartister som Edith Piaf og Jacques Brel, og i utstyrsrevyen som slo igjennom med opprettelsen av Folies-Bergère i Paris 1869. Den skandinaviske revyen har et litterært tilsnitt og en original form som har omtrent samme utviklingshistorie i Danmark, Sverige og Norge. Innenfor revyfeltet har der også vært et utstrakt nordisk samarbeid, der man har utvekslet viser og sketsjer, ofte uten at publikum har vært klar over det. Særlig hadde svensk revy på 1900-tallet stor betydning i Skandinavia for øvrig, via originale kunstnere som Ernst Rolf, Karl Gerhardt, Povel Ramel, Hasse Alfredsson og Tage Danielsson.

Det ble sporadisk spilt revyer i Oslo fra siste halvdel av 1800-tallet. Byen fikk sitt første faste revyteater da Victor Bernau i 1917 overtok Bokken Lassons litterære kabaret Chat Noir. Bernaus revyform, med viser, sketsjer og ballett, ble bygget opp rundt artister som Lalla Carlsen og Carsten Carlsen, Per Kvist og Einar Rose.

Ernst Rolfs amerikansk-påvirkede show-revyer i 1920-årene bidrog til å forme norsk revy i det som nå blir sett som en gullalder, med skuespillere som Arvid Nilssen, Kari Diesen og Ernst Diesen, Jens Book-Jenssen og Leif Juster blant de ledende navnene. Denne revyformen ble ikke vesentlig endret før Alfred Næss, Einar Schanke og Egil Monn-Iversen innførte en mer jazzpreget, musikalsk revy i 1950-årene, med Inger Jacobsen, The Monn-Keys og Nora Brockstedt som typiske utøvere. Tom Sterris revyer på ABC-Teatret (Edderkoppen) og Chat Noir i 1990-årene førte denne formen videre.

En særegen revyform med preg av improvisasjon og frie assosiasjoner ble utviklet av Harald Heide Steen jr. og Rolv Wesenlund i 1960-årene, særlig i TV-sammenheng, mens Dag Frølands revyer i 1970- og 1980-årene i stor grad var preget av imitasjoner, med særlig vekt på maskeringskunst, med markante artister som Elisabeth Granneman og Arve Opsahl blant stjernene. Musikalsk revy er senere blitt videreutviklet i retning både av showet og kabareten, for eksempel av artister så forskjellige som Dizzie Tunes, Wenche Myhre, Øivind Blunck, Hege Schøyen, Great Garlic Girls og Tramteatret. Mer undergrunnspregede ensembler som gjorde seg gjeldende i 1980- og 1990-årene, var Lattergalen, A/S Dameteater og Sønn og Lompelandslaget.

Også Bergen har en sterk, særpreget revytradisjon, med Norma Balean som den største stjernen. Byen har ikke hatt en fast eller rendyrket revyscene, men revyer er blitt spilt på Den Nationale Scene, Ricks, Ole Bull Scene og Logen. Trondheim har også en lang tradisjon, særlig knyttet til Hjorten, der Ernst Rolf hadde sitt gjennombrudd i 1911, men også til studentenes UKE-revy, som lages og framføres på Studentersamfundet under Studenter-UKA annethvert år.

Revydrift utenom Oslo er ellers i stor grad knyttet til amatørvirksomhet, med faste tradisjoner som studentrevyer i Ås og Trondheim, skolerevyer og russerevyer. Annet hvert år arrangeres revyfestival på Høylandet i Trøndelag, der amatørfeltet samles. Festivalen ble første gang arrangert i 1987. Amatørrevyene har ofte utgjort et springbrett for profesjonelle revyartister, og revyteateret utviklet lenge selv sine skuespillerkrefter.

Etter århundreskiftet er profesjonell revy blitt sjelden vare i Norge, på mange måter erstattet av standup-show, som med sine mindre ensembler kan være langt billigere å produsere. Også mer revypregede forestillinger blir nå ofte markedsført under merkelappen show, blant annet på Latter og på Chateau Neuf i Oslo, og på sommerscener som Apotekergaarden i Grimstad, Hotel Klubben i Tønsberg eller Piraten i Stavern. Hønefossrevyen og Urbane Totninger bruker fortsatt revy-merkelappen. Samtidig er aktiviteten i amatørrevy rundt i landet høy, og den trekker oppmerksomhet. Storavisen Aftenposten anmelder hvert år Oslos skolerevyer.

• Norsk teaterhistorie
• varieté
• humor
• show