riksmatrikkel

Riksmatrikkel var i det tysk-romerske riket betegnelsen på en liste over det antall ryttere og fotsoldater hvert av de riksumiddelbare territoriene skulle stille til rikets hær i tilfelle krig, samt hvor mye de skulle bidra med til troppenes underhold og til drift av rikskammerretten. Listen ble også i tvilstilfeller påberopt som fasit på hvilke territorier som faktisk var riksumiddelbare, men den omfattet dessuten kurfyrstenes territorier, som i praksis ikke sto under keiserens overhøyhet.

Den første riksmatrikkelen ble proklamert ved riksmøtet i Nürnberg i 1422. Fra omkring år 1500 ble listen sortert under de nyopprettede rikskretsene, og etter hvert ble både kurfyrstedømmene og keiserens østerrikske arveland inkludert. Matrikkelen ble revidert flere ganger, blant annet ved riksdagen i Worms i 1521, da listen fastslo hærens samlede størrelse til 4202 ryttere og 20 063 fotsoldater. Matrikkelen ble i 1681 erstattet av en ny rikshærordning, som satte antallet tropper til 40 000 mann, hvorav 12 000 ryttere og resten fotsoldater.