Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                

De første to taktene i en pianosonate av Ludwig van Beethoven (1770–1827). Taktarten er markert i blått.

Ordet rytme betegner hvordan lydene i et musikkstykke er organisert i lange og korte, betonte og ubetonte impulser over tid. Ordet rytme brukes også for å beskrive karakteristiske rytmiske mønstre og sier derfor også noe om sjanger (for eksempel sambarytmer).

Faktaboks

Etymologi
fra gresk rhythmós som betyr «flyt» eller «bølgebevegelse».

Sammen med melodi og harmoni hører rytme til musikkens grunnelementer.

Det finnes ulike prinsipper for rytmisk organisering innenfor ulike musikkstiler og ulike tidsperioder.

Metrisk rytme

Den metrisk bundne rytmen oppstod i europeisk kunstmusikk på 1600-tallet. I dette systemet brukes taktstreker til å dele musikken inn i takter, hvor hver takt består av like mange enheter eller slag, avhengig av taktart. I alle taktarter vil noen slag være betonte, mens andre vil være ubetonte, avhengig av hvor i takten tonen befinner seg. Dette kalles taktrytmen. I for eksempel 4/4-takt er 1. slag betont, 3. slag relativt betont, mens de øvrige er lette. I 3/4-takt er 1. slag betont og de øvrige lette. Avhengig av musikkens karakter og funksjon vil betoningene oppfattes som mer eller mindre sterke. I for eksempel dansemusikk og marsjer vil betoningene være sterke fordi musikken skal oppmuntre til taktfaste bevegelser.

Metrisk rytme med uregelmessige betoninger er et karakteristisk trekk ved nyere kunstmusikk av komponister som Béla Bartók (1881–1945) og Igor Stravinskij (1882–1971). Denne formen for rytme oppnås ofte ved hyppig vekslende taktarter og bruk av forskjellige taktarter samtidig i ulike stemmer, polyrytmikk.

Fri metrisk rytme var karakteristisk for flerstemmig musikk før 1600-tallet. Ved fri metrisk rytme er ikke musikken organisert i taktarter og har derfor ikke regelmessige betoninger på samme måte som metrisk bunden musikk har. Musikk med fri metrisk rytme har likevel en fast puls, kalt tactus, som er knyttet til en noteverdi.

Fri rytme

Fri rytme med svevende aksentuering var vanlig i gregoriansk sang og er også vanlig i de fleste lands folkemusikk. Polyrytmikk, rytmisk asymmetri og flertydighet forekommer ofte i gehørtradert instrumentalmusikk i mange kulturer samt i avledede former som for eksempel latinamerikansk tango og jazz. Det hender også at moderne komponister utelater taktstreken og nøyer seg med å antyde rytmisk struktur.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg