sjanger

Når man kjenner en sjanger, kan det være lettere å forstå et verk som hører til sjangeren. Sjangerkunnskap er ofte ubevisst. Som leser, lytter eller tilskuer har man bestemte forventninger til en sjanger, selv om man ikke alltid tenker over det.

Når man leser en filmanmeldelse, forventer man at den skal informere om filmens innhold og gi en vurdering av filmen. Man forventer også at vurderingen er begrunnet. Når man ser en skrekkfilm, forventer man at man blir skremt. Når man hører noen fortelle en vits, forventer man at den skal slutte med et morsomt poeng – og man forventer ikke at det som blir fortalt, skal være sant.

Alle kunstneriske verk kan deles inn i sjangre, enten verkene er sammensatt av toner, tekst, farger, fotografier eller annet. Nye sjangrer oppstår ofte fordi den teknologiske utviklingen gjør nye uttrykksformer mulige.

I litteraturen er det vanlig å skille mellom fiktiv (oppdiktet) tekst og sakprosa. Man skiller også mellom tekster som er episke (fortellende), lyriske (ekspressive) eller dramatiske (dialoger skrevet for å bli oppført på teater).

• Les mer om sjanger i litteratur

Innen tekstlingvistikk er man opptatt av å tenke på mediet som en tekst benytter seg av. Blogginnlegg og Twitter-meldinger er teksttyper som er avhengige av det digitale mediet.

Funksjonen til teksten og kommunikasjonssammenhengen teksten er skrevet i, er viktig. Man skiller mellom reflekterende, argumenterende og informerende tekster. En leksikonartikkel er et eksempel på en informerende tekst.

Det er forskjellige måter å dele musikk inn i sjangere på. Det kan gjøres utifra musikalsk form eller stiltrekk, hvilke instrumenter som blir brukt, måten å spille på, geografisk opprinnelse eller annet. Sjangrene kan også skilles fra hverandre ut fra funksjonen musikken skal ha: om musikken skal være underholdende (som i morsomme viser), politisk (som i arbeidernes kampsanger), eller om den skal prise Gud (som i messer eller salmer), for å nevne noe.

Den vanligste måten å dele musikk inn i sjangere på er i de brede kategoriene populærmusikk, kunstmusikk, folkemusikk og religiøs musikk (kirkemusikk). Disse brede sjangrene kan igjen deles inn i undersjangere som jazz, rock og hiphop.

Det er vanskelig å lage rigide regler for hva som er en musikksjanger, og hvilke former for musikk som skal plasseres i hvilken sjanger. Noen typer musikk kan være vanskelig å plassere. Et eksempel er jazz, som blir plassert både som populærmusikk og kunstmusikk.

Noen ganger brukes også uttrykkene musikalsk stil og musikalske former i samme betydning som musikalsk sjanger.

• Les mer om sjanger innen musikk

Innen film ble sjangerbegrepet opprinnelig brukt til å dele inn den amerikanske filmindustriens masseproduserte filmer. Blant populære sjangre er western, familiekomedier, skrekkfilm, krigsfilm og film noir. Filmforskere har pekt på at en sjanger aldri kan fastlegges for alltid. En western som er produsert i dag, vil se annerledes ut enn en western fra 1950-tallet.

TV-programmer produseres også i et utall ulike sjangre. I tillegg til fiksjon, som finnes i lignende sjangre som film – kriminalserier, dramaserier, historiske serier – finnes det spesifikke TV-sjangre som reality, gameshow, debattprogrammer, talkshow og nyhetssendinger.

• Les mer om filmsjangre

I malerkunsten er materialet og verktøyet som brukes, viktig. Man kan dele visuelle verk inn ved å se om de er laget med kritt, blyant eller olje, for eksempel. Man har også delt inn sjangrene etter stilen, eller hvilken bruk av perspektiv kunstneren gjør. Et impresjonistisk maleri skiller seg fra et realistisk verk. De impresjonistiske kunstnerne la vekt på å vise fram inntrykkene (impresjonene) som de fikk gjennom å betrakte tingene, menneskene og landskapene. Det ville impresjonistene få frem ved hjelp av en særlig fargebruk. Et kubistisk verk er derimot preget av et oppgjør med sentralperspektivet.

I skolens norskfag er opplæring i sjangerkunnskap i dag preget av en pragmatisk orientert tekstlingvistikk som definerer sjanger ut fra funksjon. En sjanger er dermed en tekst, et musikkstykke eller en video som står i en kommunikasjonssammenheng. Om man skal skrive en bruksanvisning eller et kjærlighetsdikt, avhenger av formålet med teksthandlingen. En bruksanvisning skal for eksempel ikke være morsom eller rørende å lese, men har som funksjon at man skal kunne bruke gjenstanden som beskrives på best mulig måte.

Historisk har sjangrene i skolesammenheng ofte blitt forstått normativt, det vil si som grupper av tekster eller andre kunstuttrykk med klare fellestrekk. Jo tydeligere en tekst var med sine sjangertrekk, jo bedre var den.

På 1800-tallet betydde sjangerkunnskap at elevene skulle vise med en stil i en spesifikk sjanger at de hadde kunnskap til dens vesentlige egenskaper. I mange land, blant annet Norge, ble det skrevet såkalte krestomatier (deriblant av Henrik Wergeland og Niels Joachim Wessel Berg) som elevene måtte forholde seg til. Krestomatiene presenterte en rekke modelltekster, som skulle fungere som en oversikt over de litterære sjangrene i idealform. Knud Lyhne Rahbæk presenterte en krestomati for morsmålsundervisningen i Dansk Læsebog og Exempelsamling til de forandrede lærde Skolers Brug i 1799.

Tidligere har man forsøkt å definere en sjanger ved å finne frem til flest mulig fellestrekk. Filosofen Aristoteles omtaler i det grunnleggende verket Poetikken fra om lag 335 fvt, vesentlige kjennetegn ved den greske tragedien slik den så ut i samtiden. Dette var en induktiv måte å beskrive sjanger på.

Den franske klassisistiske dikteren og litteraturkritikeren Nicolas Boileau-Despréaux representerer derimot en deduktiv tilnærming til sjangerlære. Han tok utgangspunkt i antikke diktformer og mente de representerte idealformen for ulike typer tekst. Hans holdning er utpreget normativ, og han mente at verk som ikke lignet på det klassiske sjangeridealet (slik det så ut hos for eksempel den latinske dikteren Horats), ikke var gode.

Mens Boileaus forståelse av sjanger var ahistorisk – han likte ikke at en sjanger endret seg – vektla 1800-tallsfilosofer etter Friedrich G. W. Hegel at sjangrene utvikler seg historisk, og i sammenheng med endringer på sosial og politisk plan. Ikke alle sjangre finnes på alle tidspunkt i historien. Man mener at romanen oppsto på 1700-tallet, og ser det i sammenheng med demokratiseringsprosesser og vektlegging av individuell frihetstrang.

I dag, særlig fra og med modernismen, er det vanlig med en stor grad av sjangerblanding i alle kunstarter. I studium av sjanger tar man i dag utgangspunkt i en deskriptiv (beskrivende) tilnærming, samtidig med at man tenker over grunner for at en sjanger endrer seg. Sjangeren opera har for eksempel forandret seg siden den oppsto på slutten av 1800-tallet. Det skyldes både mediale, musikalske og sosiale endringsprosesser.

• sjanger (litteratur)
• sjanger (musikk)
• filmsjangre

• Svennevig, Jan: Språklig samhandling. Innføring i kommunikasjonsteori og diskursanalyse. Oslo: Cappelen Akademisk, 2009.