vise – Store norske leksikon

Den norske visesangeren Åse Kleveland med gitar og opptaksutstyr hjemme hos seg selv i 1966. Bildet er tatt av Rigmor Dahl Delphin som var fotograf i ukebladet *Alle Kvinner*.

Åse Kleveland

Av Rigmor Dahl Delphin/Oslo Museum.

Lisens: CC BY SA 4.0

Vise er en musikksjanger hvor et metrisk dikt synges til en enkel melodi.

Betegnelsen vise brukes gjerne om sanger med et folkelig preg. Tekst og formidling tar ofte utgangspunkt i personlig erfaring, eller politiske, religiøse eller andre verdier sprunget ut av sosial og lokal kulturell situasjon.

Det skjelnes mellom folkeviser, det vil si viser som lever og endrer seg gjennom muntlig overlevering, og komponerte viser.

Musikalsk kjennetegnes viser av enkel harmonikk. Gitar brukes ofte som akkompagnement, og er er et svært viktig instrument i sjangeren.

Det finnes en folkelige vise- og balladetradisjon i de fleste land. Skandinavisk eller nordisk vise kan regnes som en egen musikksjanger. Visetradisjonen har stått særlig sterkt i Sverige, og har øvd sterk innflytelse på nyere norsk visekunst.

I Norge er Alf Prøysen, Lillebjørn Nilsen og Åse Kleveland noen kjente visesangere.

Selvom visen musikalsk har utviklet seg forholdsvis lite gjennom historien, har det vært en stor utvikling i sjangerens uttrykk og betydning.

Visetyper

Frida Ånnevik er en norsk musiker som blander vise med stilarter som jazz, soul og folkemusikk. Hun mottok i 2015 Prøysenprisen for sine innsats innen visekunsten.

Frida Ånnevik under Kongsberg jazzfestival i 2019.

Av Tore Sætre.

Lisens: CC BY SA 4.0

Det finnes mange typer viser. De kategoriseres gjerne etter innholdet (for eksempel kjærlighetsviser), visens funksjon (for eksempel arbeidsviser), hvilken sosial gruppe utøveren tilhører (for eksempel studentviser), eller hvilken publikumsgruppe visen er rettet mot (for eksempel barneviser).

Visetyper

kjærlighetsviser
drikkeviser
religiøse viser
politiske viser
arbeidsviser
vuggeviser (bånsull)
protestviser
studentviser
sjømannsviser
rallarviser
danseviser
kjempeviser
trollviser
ridderviser
vagantviser
nidviser
emigrantviser
gateviser

Historikk

Ved siden av Alf Prøysen var Vidar Sandbeck (1918-2005) Norges mest folkekjære visesanger under radioens gullalder på 1950- og 1960-tallet.

Vidar Sandbeck

Av Ukjent/Oslo Museum.

Lisens: CC BY SA 4.0

Alf Prøysen med gitar

Ukjent.

Lisens: fri

I høy- og senmiddelalderens Europa stod håndverks- og studentviser sterkt. På nordisk område foreligger fra 1100-tallet ulike typer av folkeviser, der sangen tjente som melodisk akkompagnement til dans. Fra og med reformasjonstiden finner vi en omfattende polemisk viselitteratur. Med barokken kom de religiøse eller åndelige visene, som i Norge fikk sin fremste representant i Petter Dass. På slutten av 1700-tallet oppstod de muntre selskaps- og drikkevisene. Her ble svensken Carl Michael Bellman toneangivende, men også danskene Knud Lyhne Rahbek og Jens Baggesen samt nordmennene Edvard Storm og Jens Zetlitz gjorde seg gjeldende.

Med romantikken på 1800-tallet kom folkevisen i fokus. Det ble gitt ut en rekke bøker med innsamlede folkeviser, for eksempel Ludvig Mathias Lindemans Norske Fjeldmelodier (1853) og Magnus Brostrup Landstads Norske Folkeviser (1853). Folkevisen nedfelte seg i produksjonen til flere av tidens komponister og diktere. Samtidig fikk kjøkkenvisene og skillingsvisene stor utbredelse. Fra rundt 1900 og frem til andre verdenskrig var revy- og kabaretvisene særlig populære; i Norge representert ved blant andre viseforfattere som Arne Svendsen, Tobias «Bias» Bernhoft, Finn Bø og Arild Feldborg.

Visens venner

I 1944 ble Visens venner dannet, etter mønster fra Sverige. Forening hadde nær kontakt med NRK, og i programmet kalt Søndagsposten med Otto Nielsen som programleder, dyrket man fram en rekke viser basert på innsendte tekster. Foruten Otto Nilsen, bidro komponistene Bjarne Amdahl, Finn Ludt , Johan Øian og andre medlemmer i Visens venner med musikk til tekstene. Ledende viseforfattere var Alf Prøysen, Einar Skjæraasen, Jakob Sande, Erik Bye, Vidar Sandbeck og Jens Gunderssen.

Fra begynnelsen av 1960-årene fikk visen, og ikke minst protestviser, økt innpass hos et ungdommelig publikum, blant annet gjennom påvirkning fra amerikanske utøvere som Joan Baez, Bob Dylan og Pete Seeger.

Vise- og dialektbølgen

Midt på 1960-tallet startet den såkalte «visebølgen», som var en musikk- og kulturbevegelse som nådde sitt høydepunkt på 1970-tallet. Visene fikk gjennomslag i flere musikksjangere og fikk mange former for tekstlig uttrykk.

Engelskspråklige tekster vant et visst innpass, men likevel var det norsk språk som dominerte. Alf Prøysen og Vidar Sandbeck skapte slagere på hedemarksdialekt. Erik Bye utga en LP med dialektbaserte tekster av Einar Skjæråsen. Ivar og Eivind Bøksle ga ut Viser fra Sørlandet (1972) og med Vømmøl Spellmannslag og Verdal-dialekten til Hans Rotmo ble det satt fart på dialektbølgen. I 1974 utkom viser på nordnorsk, med Jack Berntsen og Kystfolket (singelen 50 mil for Norge/Bygdevise ‘Kor er hammaren, Edvard’). Hålogaland Teater hadde også oppsetninger som forsterket den nordnorske visebølgen. Med forfatteren Klaus Hagerup leverte teatret viser som Sangen om fattigfolks lærdommer (utgitt av Nordnorsk Visegruppe i 1977). Andre som begynte å synge på dialekt var Halvdan Sivertsen med Nordaførr (1979) og Jan Eggum med bergensdialekt på Alarmen går (1982).

Andre utøvere som har gjort seg bemerket er blant annet Alf Cranner, Birgitte Grimstad, Hege Tunaal, Kari Svendsen, Finn Kalvik, Lillebjørn Nilsen, Lars Klevstrand, Trygve Hoff, Ole Paus, Jan Eggum, Halvdan Sivertsen, Kari Bremnes, visepopgruppa Vamp, Odd Nordstoga, Trygve Skaug, Daniel Kvammen, Åse Kleveland, Frida Ånnevik, Julie Henrikke, Marthe Valle, Randi Oline med mange fler.

I andre land

Visekunsten har stått særlig sterkt i Sverige, og fra nyere tid kan trekkes fram Olle Adolphson, Cornelis Vreeswijk og Fred Åkerström. Den franske visetradisjonen, også kalt chanson, utgikk fra kabaret-viser og populærmusikk. Eksempler på utøvere er Georges Brassens, Jacquel Brel og Edith Piaf. På tysk er det betegnelsen «lied» som dekker visebgrepet. En framtredende representant for denne tradisjonen er Wolf Biermann som på 1960-tallet i Øst-Tyskland tok betegnelsen «Liedermacher». I USA, Canada og Storbritannia omtales visemakerne som singer–songwritere.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Norsk Viseforum

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Musikalske former

Even Ruud

Professor emeritus, Universitetet i Oslo