skavgras

Skavgras har mørkegrønne, stive og harde stengler uten sidegreiner. Stenglene har tydelige, hvite bånd under tannkransene. Stenglene er flerårige og er dermed grønne også om vinteren. Stenglene er vanligvis 5 til 6 millimeter i diameter og hule. Sporesamlingene sitter i akslignende strobili i toppen av stenglene.

Skavgras finnes om lag over hele landet, men er mindre vanlig i indre deler av Finnmark og på vestlige deler av Vestlandet. Arten finnes oftest på kalkholdig grunn. Voksesteder er myr, skog og kilder.

Denne arten har hatt omfattende bruk over hele landet der den har vært vanlig. Skavgras ble brukt til å polere kjeler, skure trekjørler og gulv samt til pussing av ulike gjenstander av tre, metall og horn. Det var særlig på setrene at skavgras ble brukt, men den ble også samlet og omsatt eller brukt som byttemiddel. Denne bruken skyldes slipeevnen til kiselsyra som finnes i stengelen.

Siden denne arten hadde så stor nytteverdi, har den fått navn der den har vært kjent. I tillegg til skavgras er navnet skjefte sidestilt i floraer. De fleste folkelige navnene er variasjoner over dette, slik som skjeftegras, skjekte, skaugras, skavrøyr og skavstuke. Både skavgras og skjefte er avledninger fra det å skave. Eksempler på ganske mange andre navn er tvogegras, trågostølk – av trøg eller trau, raspegras og kaslegras som skal ha sammenheng med ordet kjetil for kjele.

• kjerringrokk
• sneller
• kiselplanter
• karsporeplanter

• Høeg, Ove Arbo (1974). Planter og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925–1973 Oslo: Universitetsforlaget. (Tilgjengelig digitalt på Nasjonalbiblioteket)