skogsfugljakt

Jakt på skogsfugl drives ofte tidlig på høsten med stående fuglehund. Både orrfugl og storfugl er en utfordring for hund og jeger. I skogen er det viktig at hunden holder god kontakt med jegeren og ikke går for langt ut i søket. Hunden bør kunne spore godt, og følge på fugl som går unna på bakken. I dag benytter de fleste hundejegere et GPS-halsbånd på hunden som angir hvor hunden er, og som varsler når den står for fugl. Skogsfugl, og spesielt tiur, kan løpe lange strekninger i stor fart på bakken. Tiuren springer ofte unna når hunden står. Dersom hunden følger etter og er pågående, kan tiuren enten velge å trykke hardt eller lette raskt. Det er derfor viktig for jegeren å følge på når hunden avanserer gjennom flere små stander.

Jegere uten hund driver støkkjakt, hvor jegeren selv skremmer opp fuglen. Det er viktig å gå rolig og stille. Fugl kan snike seg unna jegeren til fots, og uten hund er det ingen mulighet til å følge på. Det kan lønne seg å gå på innom tette skogholt og trevelt, og gjennomsøke dalsøkk og kantsoner mot myrer og vann svært nøye. Jegeren må være klar til skudd kontinuerlig, for skuddsjansene er brå og korte. Dersom flere jegere skal jakte sammen, er det meget viktig å ikke miste hverandre av syne. Her er signalfarget tøy viktig. Det er også en fordel å ha meget klare avtaler om skuddvinkler og hvor den enkelte skal bevege seg. Tett vegetasjon gir rikelig med anledning til å miste kamerater av syne.

Støtende hund kan med fordel benyttes på skogsfugl, spesielt i første del av jakta hvor fuglen trykker godt. Her skal hunden oppsøke og «støte» fuglen på vingene, slik at jegeren kan skyte den som på støkkjakt. Det er derfor viktig at hunden holder nær kontakt med jegeren hele tiden. Storfuglens og orrfuglens atferd endrer seg etter som høsten skrider fram. For begge arter gjelder at jakt med stående fuglehund kan bli vanskelig ved løvfall. Fuglen letter på langt hold i den glisne skogen. På seinhøsten utøves også jakt med skjellende hund, såkalt treskjeller. Hunden – vanligst finsk spets – skjeller på fugl som sitter i trær, mens jegeren smyger seg inn på skuddhold. Toppjakten foregår vanligvis med rifle.

Storfugl (tiur og røy) jaktes best i barskog og blandingsskog, gjerne i litt fuktige områder. Steder med mye blåbær og frisk lyng og hvor den har bra skjul og fluktmuligheter. Tiuren finnes gjerne i gammel granskog, men det er også mulig å finne den i yngre skog. Den kan fly langt når den blir støkt, mens røya gjerne flyr opp i et tre ikke langt unna støkkstedet. Gamle røyer kan sitte godt i trærne, mens yngre er lettere å støkke. Mange gir opp jakt med stående hund på storfugl når høsten går over i vinter. Dersom desember blir uvanlig mild med snøsmelting kan hundejegeren fremdeles oppleve fine situasjoner. Da kan storfuglen også beite på bakken på den ettertraktede bærlyngen.

Orrfugl (orrhane og orrhøne) foretrekker blandingsskog. Orrfuglen er en utfordring for skytteren med en eksplosiv start på en lynrask flukt. Blandingsskog ispedd myrområder, med overvekt av bjørk og med bærlyng i feltsjiktet, er et godt habitat i jakta. Når snøen kommer, bør jegeren tenke på at næringstilgangen endrer seg for fuglen. Det blir raskt liten grunn for den til å oppsøke høsthabitatene, hvor matkildene for det meste er dekket av snø. Når snøen er dyp nok til at orrfuglen «går i dokk», kan den trykke meget hardt. Da er tiden inne for den stående fuglehunden igjen. Dersom man er uten hund og et snøfall har dekket til sporene, kan den plutselige oppflukten på meget kort hold bli nærmest sjokkartet.

Jerpe er på størrelse med fjellrype, og har lokketoner som er lett å etterlikne med spesielle jerpepiper. Jerpa trykker ikke for hund som andre hønsefugler, men kan jaktes med støtende hund. Oppflukten er svært støyende, og man derfor kan mista den for å være av de større skogshønsene. Jerpa er stedbundet og flyr sjelden langt. Aktuelle habitater er bekkedaler i variert blandingsskog og eldre barskog. Arten er territoriell, og hvert par har sitt revir. Likevel er revirgrensene relativt udefinert i september. Når oktober kommer, splittes familiene og de eldre hannene begynner igjen å markere seg samtidig som de yngre hannene skal etablere seg. I denne perioden kan lokking være effektivt.

Skogdue og svartspett kan lett forveksles med skogsfugl.