orrfugl

Orrfuglen er cirka 50 centimeter lang og veier 1–1,7 kilogram. Hannen, som kalles orrhane, er blåsvart og hvit med lyreformet hale. Hunnen, som kalles orrhøne, er gråbrun, spraglet over det hele og med svakt kløftet hale (motsatt røy med avrundet hale). Vekt er 0,8–1 kilogram.

Under vårspillet høres den buldrende lyden som kan bære flere kilometer. I de mest aktive fasene av spillet blir buldringen avbrutt av en høylytt «hysjing» eller «tsjoing».

De voksne spiser plantekost, om vinteren spesielt bjørkerakler, mens kyllingene spiser insekter den første tida etter at de er klekket.

Orrfuglen er én av fire norske fuglearter som utfører såkalt leik. De andre er storfugl, brushane og dobbeltbekkasin. Det betyr at hannene samles til en felles oppvisning og konkurranse om muligheten til å pare seg med hunnene. Hannene hos arter som har leik hjelper ikke til med å oppfostre neste generasjon, de bidrar kun med genmateriale.

Leiken foregår oftest på bestemte plasser på myrer, islagte tjern eller på setervoller. Langs sør- og vestkysten av Norge spiller de ofte på de åpne lyngheiene. Leiker har også blitt etablert på rullebaner for fly eller på skogsbilveier. Mer enkeltvis spiller de på fjellknauser og i tretopper.

Orrhanene har definerte territorier som de forsvarer mot andre haner. Det blir ofte heftige slagsmål på territoriegrensene. Når de gir fra seg den buldrende låten, strekker de halsen fremover for å oppnå best mulig resonans. Jevnlig stopper de opp, retter seg opp og avgir en høylytt «hysjing» eller «tsjoing». Ofte markeres territoriet med lange «flaksehopp». Dette skjer gjerne når det er orrhøner i nærheten. Unge haner uten fast territorium holder seg i utkanten og blir ofte jagd av de andre hannene.

De mest dominante hannene har som regel tilhold i sentrum av leiken, og undersøkelser tyder på at nettopp de sentrale posisjonene er de mest attraktive, i hvert fall for orrhanene. Men det koster å komme seg dit; som regel er de sentrale hannene også de eldste, største og mest virile. Men siden disse egenskapene og hannenes plassering på leiken henger sammen, kan hønene sikre seg en god og sterk far til sitt avkom ved å velge på grunnlag av hannenes plassering på leiken. Spillemåten, intensitet av ulike atferder og evne til å «holde» på hunnene i territoriet kan være viktige faktorer som hunnene vurderer.

Siden hannens investering i avkommet er begrenset til genmaterialet, er hans befruktningsevne en viktig faktor for hunnene. Dette kan være grunnen til at gamle hanner foretrekkes. Hos spillende hønsefuglarter har gamle hanner større testikler enn yngre individer. Med økende testikkelvekt øker produksjonen av spermier, og dermed også befruktningsevnen. Gamle hanner har også en lengre periode med spermieproduksjon, slik at hunnen har størst sjanse til å bli befruktet av de gamle og dominante hannene.

Orrhanene er innom leiken nesten alle måneder i året, med unntak av juli og desember. Mest aktivitet er det i perioden mars–mai, og spesielt i slutten av april og begynnelsen av mai, for da kommer hønene på besøk for å bli paret. Det er den såkalte «høneuka». Orrhanene spiller fra første daggry til etter soloppgang (solspillet). Når hønene melder sin ankomst i april, spiller orrhanene også på kvelden, og det fortsetter de med utover i mai.

Reiret legges på bakken, mer eller mindre skjult i vegetasjonen. De 6–10 kremgule eggene med rødbrune flekker ruges av hunnen (orrhøna) i 25–27 dager. Ungene forlater reiret like etter klekkingen. De passes av høna alene og begynner å fly etter cirka 14 dager.

Orrfugl finnes i store deler av Europa og østover gjennom Sentral-Asia og Sibir (ikke i Nord-Amerika). I Norge finnes arten i skog over hele landet, men bare svært spredt i Troms og Finnmark.

Orrhanen er en hjemmekjær fugl som aldri drar langt fra sin barndoms leikplass. Den trives best i overgangen mellom myr og skog, og samler seg gjerne i store flokker vinterstid, spesielt i kuldeperioder.

Ifølge Artsdatabanken teller hekkebestanden i Norge mellom 100 000 og 200 000 individer. Orrfuglen regnes som livskraftig, men bestanden har mange steder likevel gått kraftig tilbake. Drenering av myr er ikke gunstig, for da vokser det opp skog. I dag er vanlig leikstørrelse 5–10 haner. Leiker som teller 30–40 haner, er i dag svært sjelden.

Om vinteren kan orrfuglen iblant grave seg ned i snøen («ligge i dokk») for å minske varmetapet til de kalde omgivelsene. På dagtid kan de opptre i store flokker (10–20 fugler) som beiter i toppen av store bjørketrær.

Varianten bjørkreimorre er sterkt hvitspraglet og opptrådte første gang ved Bjerkreim i Rogaland. Senere er spredte eksemplarer sett i flere landsdeler. Orrfugl kan hybridisere med storfugl, se rakkelfugl, og sjeldnere med lirype. Det er særlig når røy oppsøker orreleiken at det kan bli hybridisering. Det er sjelden den motsatte veien.

Jakt på orrfugl er tillatt i hele landet fra 10. september til 23. desember. Årlig felles 13 000–20 000 orrfugl. Spilljakt har vært forbudt siden 1932.

• skogsfugljakt
• skogshøns
• rakkelfugl

• BirdID: Faktaside om orrfugl