slovakisk

Slovakisk har alltid trykk på første stavelse. Slovakisk skrives med det latinske alfabetet med tilføyelse av visse tegn som ikke betegnes av dette alfabetet.

Det skilles mellom korte og lange vokaler. De lange vokaler betegnes ved et aksenttegn, for eksempel krásna, hvor á er lang mens en umarkert a er kort. Det tilsvarende gjelder også de stavelsesbærende sonantene r og l, ŕ vs r, ĺ vs l. To lange vokaler kan ikke følge hverandre. Derfor blir den andre vokalen i dette ordet forkortet, krásný > krásny.

En hake, haček, brukes ved konsonantene š for å betegne lyden sj, ž for lyden zj og č for lyden tsj, samt ved ň for palatalisert nj. Ved konsonantene blir bløthet markert med en apostrof, d‘, t‘, l‘.

Slovakisk har tegn som er særegent for språket. I ordet pät‘ ‘fem’ viser tødlene at vokalen ä utales som æ i sentrale Slovakia, mens den i andre dialekter betegner en e. Dette gjelder vokalen som går tilbake på den urslaviske fremre nasal ȩ. For å betegne diftongen uo brukes en omvendt haček, vokáň (cirkumfleks) : stôl vs stola.

Slovakisk har en motsetning mellom lange og korte vokaler, og mellom lange og korte stavelsesbærende sonanter. Lange vokaler forekommer også i ubetont stavelse. Slovakisk har fire diftonger. Det skrives med det latinske alfabetet med diakritiske tegn for spesielle lyder, f.eks. š = [ʃ], ž = [ʒ], č = [tʃ]; palataliserte lyder skrives t', d', ň, l'. Lange vokaler betegnes ved aksenttegn: á, é, ú osv. Slovakisk har foruten tegnet ô for diftongen uo og ä for åpen e en rekke digrafer (ia, ie, iu, dz, dž).

Slovakisk skilte seg sannsynligvis ut fra urslavisk på 900-tallet. Den eldste teksten er Žilinská kniha fra 1300-tallet. Men et slovakisk skriftspråk ble imidlertid ikke etablert på denne tiden.

I flere århundrer ble tsjekkisk brukt som skriftspråk i de slovakisktalende områdene. De første forsøkene på etablering av slovakisk som skriftspråk går tilbake til begynnelsen av 1800-tallet. I begynnelsen ble ulike slovakiske dialekter lagt til grunn for skriftspråket, vestslovakisk, østslovakisk og sentralslovakisk. I siste halvdel av 1800-tallet samlet man seg imidlertid om den slovakiske filologen, politikeren og forfatteren L'udovít Štúr (1815–1856) sitt program for etableringen av et slovakisk skriftspråk som baserte seg på de sentralslovakiske dialektene.

Som et minoritetsspråk i både Østerrike-Ungarn og i den tsjekkoslovakiske helstaten (1918–1939) lå ikke forholdene til rette for utviklingen av et polyvalent slovakisk skriftspråk eller standardspråk. Først i 1931 ble en rettskrivningsordbok utgitt, Pravidlá slovenského pravopisu. I den slovakiske stat fra 1939 til 1945 ble slovakisk vesentlig styrket, og etter oppløsningen av Tsjekkoslovakia i 1993, har slovakisk fungert som et fullt ut polyvalent standardspråk i den slovakiske stat.

Bartoš, J., Gagnaire, J., 1972, Grammaire de la langue slovaque. Bratislava, Paris

Slovenština, 1964, Vysokoškolská učebnice pro studujíci českého jazyka. Statní pedagogické nakladadelství, Praha

• slaviske språk
• indoeuropeiske språk
• Slovakia