snø

Nyfallen tørr snø har vannverdi omkring 0,1, det vil si at 10 centimeter snø ved smelting gir 1 centimeter vann, eller at 1 millimeter nedbør gir en snødybde på 10 millimeter. I eldre snø har mange av snøkrystallenes små pigger og skarpe kanter forsvunnet; de rundere krystallene tar mindre plass, og snøen synker sammen. Jo høyere temperaturen er, desto raskere går denne prosessen. Nysnø kan ha vannverdi oppi 0,2–0,3 hvis det fokker mens det snør. Utover våren ligger snødekkets vannverdi gjerne på 0,2–0,3 i lavlandet og 0,3–0,5 i fjellstrøk.

Snøoverflaten, som er i kontakt med luften og utsettes for sterk inn- og utstråling, får en spesielt grov, oftest hard konsistens (skare). Snødekkets overflate påvirkes sterkt av vinden. Tørr snø som driver langs bakken, slipes opp til små partikler som pakkes sammen til hauger, fonner eller skavler (jevnfør sastruga). Når snøen inneholder en del vann, og er våt, så kalles den kram snø. Kram snø er lett å pakke sammen for eksempel til snøballer eller snømenn. Hvis snøen er veldig våt så kalles det slaps.

Et snødekke reflekterer mye av solstrålingen, nyfallen tørr snø opptil 90 prosent, omkrystallisert våt snø 40–50 prosent. Snø har dårlig varmeledningsevne, dette gjelder spesielt nyfallen lett snø; den isolerende virkning avtar ved sammenpressing. Mens man kan finne meterdyp tele under brøytede veier, kan det i samme området være telefritt der snøen dekker marken. Mangel på varmetilførsel fra bakken gjør at et snødekke avkjøles raskt ved utstråling, noe som også vil sette preg på luften umiddelbart over.

Antall dager med snødekket mark i Norge varierer med høyden over havet og avstand fra kysten. Foruten temperaturen har nedbøren mye å si. Ytre kyststrøk i sørvest har i gjennomsnitt 25–50 dager snødekke per år, lavlandet i sørøst 100–150, mens øvre dalfører i Sør-Norge har 150–200. På fjellviddene er det i gjennomsnitt 200–250 dager med snødekke. Størstedelen av Troms og Finnmark har over 200, men kysten sørover fra Lofoten har bare omkring 50 dager snødekket mark per år.

Snødybden er resultatet av et samspill mellom nedbørmengde, snødrift og snøsmelting, og varierer mye over korte avstander, selv på flat mark. Tilfeldigheter vil derfor lett prege målinger. Den største snødybden som er målt på flatmark utenom bredekkede områder, er 11,46 meter i Tamarac, California, USA i mars 1911; i Norge 5,85 meter på Grjotrust nær Finse i april 1918. Den største kjente snødybde som er oppnådd på 24 timer, er 1,93 meter i Silver Lake, Colorado, USA i april 1921; i Norge 1,32 meter på Vennesla i februar 1960.

Snøsmelting er når snø smelter til vann. For at det skal skje så må temperaturen på selve snøen være minst 0 °C. Varm luft og solstråling er to viktige faktorer når snøen skal smelte. Les mer i artikkelen om snøsmelting.