Det tok kort tid fra speiderbevegelsen ble opprettet i 1907 og etablert i Norge i 1909 til den første speiderboka utkom på norsk i 1910. Det var Ørnepatruljen av John Finnemore (1863–1915) fra England, oversatt av Per Wendelbo. Wendelbo skrev også den første norske boka i sjangeren: Haukepatruljen (1911).
Stort gjennomslag hadde de tretten bøkene om den amerikanske speideren Ned Nestor og hans patruljekamerater. Bøkene utkom fra 1911, og på norsk fra 1920. De er skrevet av George Harvey Ralphson, som etter alt å dømme er et kollektivpsevdonym. Ned Nestors eventyr foregår ofte utenlands og kan sees som en videreføring av 1800-tallets eventyrromaner i imperialismens tidsånd. De gjenspeiler også speiderbevegelsens tidlige rolle som et frivillig bidrag av ungdom til landets militærvesen. Tittelen på den første boka er talende: Boy scouts in Mexico; Or, On guard with Uncle Sam («Speidergutter i Mexico; eller: På post med Onkel Sam»).
Senere speiderbøker av andre forfattere handler i større grad om teambyggende og karakterdannende opplevelser i pakt med naturen.
Erling Hauger (1899–1993) oversatte bøkene om Ned Nestor. I tillegg var han aktiv speider og speiderleder, og han var redaktør av bladet Speideren fra 1923 til 1941. Hauger skrev også egne bøker, de fleste av dem med handling fra speiderbevegelsen.
Andre norske speiderbok-forfattere var Nils Falck-Ytter, Audun Hierman, Nils Johan Rud, Wilhelm Winsnes Stabell, Emil Herje, Odvar Strand og Sven Høidal.
De fleste speiderbøkene var skrevet om og for gutter. Blant pikespeider-forfatterne kan nevnes Ingrid Lang, Ruth Gulbrandsen, Oddlaug Eikrem og den engelske prestefrua A.C. Osborn Hann (1883–1963) med bøkene om Peg.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.