stavklokke

Stavklokke har en ugreina stengel som normalt er 40 til 100 centimeter høy, men større høyder er ikke uvanlig. Stengelen er ganske kraftig med stive hår. Bladene er lysegrønne; de nederste har bladskaft, mens de øvre er sittende. Nede er bladene lansettforma, men lenger oppover blir de smalere og lengre. Alle bladene er rue av korte hår.

Blomstene sitter tett sammen i toppen av stengelen og i bladhjørnene oppover stengelen. De lyseblå blomstene er opptil to centimeter lange og har eggrunde, snaue begerfliker. Blomstene er sittende, det vil si uten stilk, og står vannrett eller skrått oppover ved blomstring. Griffelen er lang og stikker ofte ut av krona. Arrflikene hos stavklokke er oftest tre, men fire og fem forekommer.

Stavklokke beskrives gjerne som toårig, det vil si at rosetten står gjennom vinteren og blomsterstengel produseres året etter. Planta dør så etter fruktsetting, men den tørre stengelen kan stå utover høst og vinter for frøspredning. I de aller fleste tilfellene tar det mer enn ett år før bladrosetten blir stor nok til at en blomsterstengel kan produseres, og bladrosetten kan derfor være vegetativ i flere år. Imidlertid blomstrer planta kun en gang, og den dør etter fruktsetting, såkalt monokarpi. Stavklokke bør derfor betegnes som kortlivet flerårig. Dette er en utbredt livshistoriestrategi i habitater med moderat forstyrrelse i jorddekke.

Stavklokke finnes på lysåpne steder i skogkanter, rasmark og berg, gjerne på steder med noe baserik grunn. Arten finnes spredt i lavere områder i Sør-Norge, men er ganske sjelden i Trøndelag. Høyeste kjente funn er fra rundt 600 meter over havet. Stavklokke har hatt sterk tilbakegang og ble vurdert til nær truet (NT) i Artsdatabankens Rødliste fra 2015, men i den nyere lista fra 2021 er den plassert i kategorien «Livskraftig – LC».

Verdensutbredelsen er Europa og østover til vestlige områder av Sibir. Arten har gått tilbake over store deler av utbredelsesområdene som følge av endringer i arealbruk, så som redusert utmarksbeite. Trolig har arten også vært mer utbredt i tidligere tider da skog ble fjerna ved brenning.

Stavklokke er insektpollinert, og vanlige pollinatorer er humler og blomsterfluer. Denne arten er blant de i klokkeslekta som er i stand til å sjølpollinere hvis det er for få pollinatorbesøk. Dette skjer ved at arrflikene krøller seg bakover og vil kunne nå pollenet som finnes på griffelen. Frøsetting ved sjølpollinering har vist seg å produsere færre frø enn insektpollinering.

Kapslene hos stavklokke er opprette når de er modne og har åpninger ved basis. Frøene faller ut av kapslene og ned i «skålene» som dannes av bladene under kapslene. Hos de fleste andre artene i klokkeslekta fungerer kapslene som tilbakeholdingsmekanisme for frøene, men hos stavklokke er det disse bladene under kapslene som har denne funksjonen. Frøene vil spres fra de tørre blomsterstandene gjennom høst og vinter;, en god del frø kan faktisk fortsatt være igjen ett år etter blomstring. I tillegg til dette kortvarige frølageret i vinterstandere, har arten mer langvarig frølager i jorda, idet begravde frø først vil spire når de utsettes for lys.

Det norske navnet er litterært; denne arten er så lite utbredt at noe folkelig navn ikke er registrert.

Det systematiske navnet kommer av latinsk cervix, som betyr hals. Navnet henspiller trolig på bruk av planta mot halssjukdom. Linné henta navnet fra Leonard Fuchs' navn på stavklokke.

• klokkefamilien

• Stavklokke i Artsdatabankens Rødliste