valurt

Plantene blir mellom 50 og 120 centimeter høye. Stenglene har breie vingekanter som går ut på bladstilkene. Bladene er ovale, breiest nederst og har lange bladspisser. Blomstene er klokkeforma med griffel som stikker ut av krona. Det sammenvokste begeret er delt i fem fliker mer enn halvveis ned. Blomsterfargen varierer mye; fra blåfiolett til lyst fiolett eller rosa til rent hvit. Fruktene er delt i fire smånøtter som er blanke og mørke i fargen.

Valurt finnes i Norge på sterkt kulturpåvirka mark; gamle enger, åkerkanter, veikanter, ved jernbaner og annen skrotemark. I tillegg finnes den i kultureng som ikke hevdes lenger og i deler av kalkområdene i Oslofeltet. I de siste habitatene kan den fortrenge opprinnelige og til dels sjeldne planter fordi valurt kan danne svært tette bestander.

Valurt hadde trolig sin opprinnelige utbredelse i Sør- og Mellom-Europa, inkludert Storbritannia og vestlige Asia til vestlige Sibir og nordvestre Tyrkia. På grunn av utstrakt dyrking til forskjellig bruk finnes arten nå også i Amerika og Øst-Asia.

Valurt har vært dyrka som legeplante fra middelalderen i Norge og seinere også som fôrplante for husdyr. I seinere tid dyrkes den også som prydplante og som grønnfôr. I Norge er valurt funnet forvilla i alle fylker, men langt de fleste funnene er fra lavlandet i Sørøst-Norge. Flest funn ellers er i kyst og fjordstrøk til Trondheimsfjorden. Valurt er i sterk økning i norsk natur, ikke først og fremst på grunn av spredning til nye områder, men på grunn av fortetning og utvidelse av lokale forekomster.

Arten vurderes i Fremmedartslista 2018 til høyeste risikokategori, «Svært høy risiko – SE» på grunn av kraftig økologisk effekt selv om spredningspotensialet vurderes som moderat.

• rubladfamilien
• valurtslekta

• Fremmedartsbasen 2018: valurt